Titanporten

Torild Wardenær

Titanporten

Aschehoug 2001.

Torild Wardenær kan uten videre karakteriseres som en av samtidslitteraturens betydeligste lyrikere. Hele hennes forfatterskap, fra debuten "I pionértiden" (1994) til årets samling, som har fått tittelen "Titanporten", er preget av en tydelig vilje til å utfordre både språklige og tematiske konvensjoner, og til å sette seg ut over det som for tiden måtte være gangbar lyrisk sjargong. På samme tid lykkes hun imidlertid også i å holde fast ved et blikk, eller en

tone, i diktene, som lett lar seg gjenkjenne fra bok til bok.

Styrke og letthet

Dette gjelder også for denne siste diktsamlingen. Tittelen “Titanporten" forteller både om god, gammeldags overskridelsestematikk og om moderne teknologi, om styrke og letthet, og om mytologiske forelegg. Med styrke, letthet og stor humor håndterer — eller skulle vi kanskje si: vever — da også Wardenær sine mange tematiske lede- og snubletråder.

Innholdsrik

Boken består av 56 dikt, vekslende i form fra streite versoppstilte dikt til lengre prosatekster. De fleste tekstene er i underkant av én side lange, hvilket gjør dette til en relativt innholdsrik (og tidvis noe

snakkesalig) diktsamling. Sentralt i de fleste tekstene står et jeg, stort sett kvinnelig, som beveger seg i historie og materie, og som turnerer et digert arsenal av mytologiske, litterære, historiske, religiøse, pseudofilosofiske og mystiske referanser og bilder.

Gudinnerapporter

Ofte er dette jeget opptatt av å etterprøve grensene mellom natur og tanke, eller mellom dødelighet og udødelighet, og tydeligst blir denne tematikken i en rekke fine “Gudinnerapporter". I disse som ellers gjelder det at Wardenær er best når hun slipper hele rabalderet løs på

én gang, og svakest når språkbildene enten blir for kompakte eller for lettvinte, kort sagt når den lyriske impulsen går på tomgang. Det gjør den heldigvis ikke så ofte i denne samlingen, som i det hele tatt er svært god, og som gjør Torild Wardenærs forfatterskap enda viktigere.

Se bare på Wardenærs 13. og siste “gudinnerapport":

Gudinnerapport XIII

Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg

som om jeg skulle ha orakelnytt å melde, som om jeg skulle ha løsenordet i min

munn. Men det jeg sier er usant, og tvilsom tungetale. Tilgi meg, hva vet vel jeg om

livet som du bærer så vakkert med deg og som du lar falle fra skuldrene som årstider?

Jeg angrer, rømmer; driver rundt i underskogen, er besatt av mitt eget liv. Jeg snakker

til trær og bregner, og fuglesang risper seg inn, grønt forsøker å dempe meg og jeg

tier omsider, men jeg lengter etter alt.

Eirik Vassenden

Kulturnytt, NRK P2, 23. mars 2001