15.03.2010

Pynt

- Problemet er først og fremst at Torgrim Eggens roman Pynt langt over halvveis er gudsjammerlig kjedelig og jeg hadde nær sagt; gresselig affektert. Eggen skriver uhyre godt, men går seg bort i sin egen ironis villniss, mener Kulturnytts Leif Ekle.

Torgrim Eggen

Pynt

Gyldendal 2000

Torgrim Eggens nye bok svarer i alle fall til sitt navn, «Pynt», på ett område: Det er en pen bok. I alle fall til du prøver å lese den i badekaret, og oppdager at det fantasifulle, stilige, halvopake kalkerpapiret man har brukt til smussomslag reagerer sterkt og temmelig negativt på fuktige omgivelser.

Skjønnheten har med andre ord sin pris - og for alt jeg vet, har designkreftene bak denne bokens utseende vært så til de grader subtile at de med hensikt har laget et smussomslag som, på linje med mye annen design, er totalt ubrukelig til sitt formål - i dette tilfelle å beskytte selve boken mot sølete lesere. Nettopp for å få oss til å tenke at skjønnheten har sin pris. Skjønt, jeg tror det knapt.

Uansett er det utsagnet - det om skjønnhetens kostnader - noe av en bærebjelke i hele Eggens 420 sider lange byggverk; presentert i et uvanlig bokformat, som aller mest minner om poesi-antologier fra sekstitallet. Pent, med andre ord. Det samme kan jeg si om språket hovedpersonen får dosere sin fortelling i; et uhyre konsekvent riksmål - enda mer fisefint enn det språket undertegnede bruker i radio.

Det er med andre ord mye som taler for denne boken. Problemet er først og fremst at den langt over halvveis er gudsjammerlig kjedelig og jeg hadde nær sagt; gresselig affektert.

Det er Sigbjørn Lunde som forteller, en pen mann i sort. Han er interiørarkitekt og designer, vellykket på grensen til det feterte. Sporene sine setter han i barinteriører og pengebeslåtte villaer, i det sene 1990-tallets Oslo.

Egentlig er han fra Meløy i Nordland, men det fersker bare skarphørslede sambygdinger. Ja, og så er han temmelig gal, skal det vise seg ­ men uten at i alle fall denne leseren helt får galskapen til å henge på psykologiske greip.

Kjedsommeligheten ligger i de endeløse og, for mennesker med et ikke-nevrotisk forhold til den slags, komplett uinteressante og overflødige utlegningene om arkitektur, design, funkis og you-name-it. Drep oss, men ikke med Ludwig Mies van der Rohe. (Jada, jeg slo ham opp i leksikonet).

Torgrim Eggen skriver uhyre godt, men går seg bort i sin egen ironis villniss. Den gamle rockjournalistens hang til namedropping og spill for galleriet får ta over. Interessant - noen ganger hylende morsomt andre ganger riktig avskyelig - blir det først i det Sigbjørn Lunde tipper over i sin omtalte galskap. Da går det, i alle fall tilsynelatende, riktig galt.

Mer skal jeg ikke si; annet enn at avskyeligheten er en del av menneskenes virkelighet og dermed av litteraturens. Virkelighetens avskyelighet er imidlertid sjelden maniert.

Leif Ekle

Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 5. juni 2000.