Rødsonen

Gert Nygårdshaug

Rødsonen

Cappelen 2006

Av Leif Ekle

Så er det vel slutt da, såvel for Fredric Drum og hans kjære onkel Skarphedin Olsen, som for Fredrics forlengst henfarne bestefar av samme navn, som er så lik at man kunne fristes til å mene Fredric d.y. måtte være en kloning - med sitt utseende, sine kokkekunster og tilhørende restaurant osv. osv.

Ringen sluttes

Jeg beklager, men det blir meningsløst å introdusere disse folkene for den nye leser. Her har de gjennom ti bøker og mer enn 20 år turet frem med det ene mysteriet mer usannsynlig enn det andre, med vitenskapelige gåter og ablegøyer som faktisk ikke frister leseren, i alle fall ikke denne, til å sjekke sannhets- eller sannsynlighetsgehalt. Det er så mye, mye morsommere å være i tenk-om-det-stemmer-modus.

I mangel på ytterlige eksotiske steder, kanskje, eller fordi, Fredric Drums bestefar vitterlig forsvant i en hule der for alvorlig lenge siden, er handlingen denne siste gangen lagt til Ny-Guinea. Der, i en lurvete havneby hvor semilovløs og direkte kriminell eksport av regnskogstømmer er en levevei for oppkomlinger, banditter og fløteskummere finner man det halshogde liket av Jan Vennali, Regnskogfondets utsendte, som sammen med et par andre norske ungdommer gjør sitt beste for å stanse tømmergalskapen. Skarphedin Olsens gode KRIPOS-kollega Peder Ungbeldt sendes av gårde for å finne ut hva i all verden som foregår. Men; jaggu dukker ikke han også opp ved havna - hodeløs.

Da først er det duket for Skarphedin som uunngåelig nok - ettersom det nå engang er slutten - tar med seg nevø Fredric. Det er liksom noe mer her, mener Skarphedin og tenker på den andre, eldre Fredric.

Ekte Nygårdshaug

Mitt forsøk på en handlingsskisse er selvsagt grovt forenklet, ettersom Nygårdshaug sjelden nøyer seg med ett tidsplan i gangen. Jeg skal uansett ikke røpe mer. Jeg skal bare si, at her, som i alle andre Drum-bøker, er det plenty morskap og litt spenning å finne sammen med en prosa som bare Nygårdshaug skriver. En enkel, men snirklete, komplisert affære som friskt overkjører det meste av regelverk for grammatikalsk framferd og korrekt tegnsetting, uten et øyeblikk å bli tungt tilgjengelig. Et kunststykke, altså. Det også

Serien er slutt, kanskje er det synd, kanskje er det greit. Jeg tror for min del at nok er nok. Særlig på den vitenskapelige siden, virket det litt tynnere denne gangen. Fredric fikk aldri sving på rong-rong-skriftens mysterier. Allikevel kommer du ikke utenom «Rødsonen».

Kulturnytt, NRK P2, 18. september 2006

Lenker