Saman er ein mindre aleine

Anna Gavalda

Saman er ein mindre aleine

Oversatt av Tove Bakke

Det norske samlaget 2005

Av Anne Cathrine Straume

Hun er skamløs, Anna Gavalda. Henter opp de elendigste menneskeskjebner, stuer dem sammen i en diger leilighet i Paris, og skaper lykke av det. Her er den grovkjeftede jentefuten av en mesterkokk som forelsker seg i en spisevegrende kunstner - tøffingen som ikke er tøffere enn at han tar seg av sin gamle bestemor på landet - og aristokraten som i barndommen er blitt hundset av familie og miljø til han står der som en stammende angstknute, men som løser seg opp i selskap med selvsamme tøffing og hans bestemor.

Overdådig

Du kan grine på nesen og si at her er det da så altfor mye (og jeg skal være enig i at 600 sider er lovlig langt) eller du kan, som meg, la deg forføre av varmen, lekenheten og spillet med klisjéene i denne romanen, som er elegant gjennomført av Anna Gavalda.

Hun ble kjent over natten etter debuten med novellesamlingen "Eg vil at nokon skal vente på meg". Både der, og i de to neste bøkene, som nå altså også er kommet på norsk, har hun en ustøkt sans for mennesketyper, situasjoner og ikke minst dialoger. I "Saman er ein mindre aleine" veksler pariserfransken med afrikansk innvandrerspråk, gateslang og forfinet tale. Muntligheten i språket er påtagelig, og Tove Bakke skal ha stor ros for oversettelsen av de mange ulike språknivåene.

Anna Gavalda er født i 1970 og bor i utkanten av Paris.

Snertent og sprekt

Gavalda skriver rått, frekt og humoristisk, og skulle man sammenligne henne med noen norsk forfatter, så måtte det bli med Anne B. Ragde og hennes beskrivelser av folk og fe i "Berlinerpoplene". Som hos Ragde finner de tilsynelatende svært forskjellige hovedpersonene sammen, på tross av forskjellene, og det er et samvær som beriker. Om hun pøser på med ulykkelig oppvekst og skakkjørte liv, for så vips å skape lutter idyll, så er det fordi hun er raus, Anna Gavalda. Det handler om å se et medmenneske, og å tillate seg selv å bli sett. "Saman er ein mindre aleine" er en kjærlighetsroman med plass til flere enn to.

Når det er sagt, så svekkes grepet mot slutten av boken. Komposisjonen flyter ut, og lykken som skal vederfares alt og alle kan bli en vel drøy munnfull. Denne romanen er en intelligent og sofistikert fortelling som strutter av overskudd, men som inneholder akkurat en kalori for mye til at måltidet blir perfekt.

Kulturnytt, NRK P2, mandag 12.12.2005

Se også