24.10.2014

Mao, min Mao

Hans Petter Sjøli, journalist i Klassekampen har klart det ingen har klart tidligere: Å skrive en lengre, sammenhengende historie om partiet AKP (ml). «Mao, min Mao» er en underholdende og skremmende bok. Men jeg er skuffet over bokas slurvefeil.

Av:
Tom Egil Hverven

Hans Petter Sjøli

Mao, min Mao

Cappelen 2005

Det har vært en gåte i snart 40 år: Hvordan kunne det anti-autoritære opprøret på 1960-tallet bli til det ytterliggående og autoritære partiet AKP (ml). Hvordan var den massive norske dyrkingen av Stalin og Mao på 1970-tallet mulig?

Mange har forsøkt å skrive sine versjoner, sine utkast til svar. De fleste er gjort av folk som var innenfor rørsla mens den sto på som verst. Den mest kjente av alle er Dag Solstads roman om ”Gymnaslærer Pedersen og den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land” fra 1982. Snart blir den film også.

En yngre versjon

Men norsk offentlighet har manglet et yngre blikk på det som skjedde. Journalisten og historikeren Hans Petter Sjøli er født i 1974. Han er altså på alle måter for ung til å ha vært med på det som skjedde. Desto mer imponerende er drivet, kraften og detaljene i fortellingen ”Mao, min Mao”. Om Sjøli ikke løser selve gåten, kommer han med mange gode innspill til tolkninger.

Jeg for min del er ikke så opptatt av om AKP-folkene virkelig drev overvåkning av erkerivalene i Norges Kommunistiske Parti. Eller om de gjennomførte våpentreninger som forberedelse til den store revolusjonen. Slik spørsmål kommer til å bli hengende like lenge som de mest sentrale personene velger å holde kjeft.

Fremdeles mange som tier

For Hans Petter Sjøli har problem med at mange av kildene tier. Også til denne boka har altfor få av den innerste kretsen rundt Pål Steigan, Sigurd Allern eller Trond Øgrim bidratt. Det burde de gjøre når arbeidet drives videre av flere liknende prosjekter. Uansett hadde det vært bra for boka om Sjøli hadde gjort enda bedre rede for hvilke forsøk han faktisk har gjort på å få folk i tale.

Forlaget Cappelen burde i tillegg ha bidratt med en mye bedre korrektur. Særlig noteapparatet har mange feil og unøyaktigheter*. Slike feil virker ødeleggende for troverdigheten, og skjemmer en ellers svært velskrevet og godt dokumentert bok.

Kulturnytt, NRK P2, 29. august 2005

*Jeg har notert at fotnotene 2, 11, 35, 44, 51, 67, 88, 97, 154, 171, 316, 328, 341 og 378 har forskjellige feil og mangler, som for eksempel at årstallene er unøyaktige, tvetydige, motstridende eller at de på andre måter ikke stemmer med opplysningene i litteraturlista. I tillegg finnes det andre små feil, som at Edvard Hoem vel ikke er "prestesønn" (s. 185), eller at kildeangivelse for lange sitat (Obrestad s. 219) mangler.