Drømmemakeren sa

Jan Erik Vold

Drømmemakeren sa

Gyldendal 2004

På omslaget til Jan Erik Volds siste diktsamling finnes det enkle bildet "Sorgen" av Th. Kittelsen. På innbretten er gjengitt et utvalgt av Volds produksjon siden debuten ”mellom speil og speil” fra 1965. Det listes opp ”Vold som essayist”, ”Vold som gjendikter”, ”Vold som redaktør, ”Vold som plateartist” osv.

Volds voldsomhet

Man kunne bruke Volds egen metode: Dele opp og lese sammen ord som er adskilt. Han er kort og godt ”Voldsom”, seinest i det fornøyelige og rasende diktet ”NSB i flammer”, publisert som kronikk i Dagbladet lørdag 18. september. Ingen andre lyrikere gjør slikt i Norge. Ingen gjør det så bra, og ingen så oppriktig indignert over at ting ikke går på skinner.

Vold har av og til hatt lange pauser i forfatterskapet, der det har gått mange år mellom hver diktsamling. De siste årene har han publisert mer og tettere, samtidig som han fortsetter sin gjerning som formidler av norsk og utenlandsk poesi. Også der er han voldsom. En fortolker av diktene må forsøke å holde den strenge polemikeren Vold ute av synsfeltet for å få øye på den gode poesien.

En fatal avskjed

”Drømmemakeren sa” er som ”Tolv meditasjoner” fra 2002 strengt matematisk komponert, i tolv ganger tolv dikt med tolv linjer, alle delt på omtrent samme måte, med enkelte svært korte linjer, ofte bare med en stavelse av ordet.

Det finnes uendelig mange innfallsvinkler til denne boken. Her skal jeg bare velge én, knyttet til noen linjer fra første del. Der beskrives noe som er skjedd for seksti år siden. Noen blir arrestert og kommer ikke tilbake. Det er nærliggende å tolke passasjen også som en hentydning til Gunvor Hofmo og hennes avskjed med den jødiske venninnen som ikke kom tilbake.

”Snøen / er aske, landet // ligger hvitt. Vi vet ikke / hva / vi / har gjort” skriver Vold før han fortsetter:

MEN VI

gjør det igjen. Med knebel

om

knærne. Det røde

som renner

kaller vi

blått. Ditt hjerte

sier Nei nei, men din

munn… Soldatene forgrep seg på

de

over

levende

JA, VI

øde

legger. Ikke

skumringen. Ikke gryningen. Røyken

sendte

vi

til himmels. Der

setter den ikke

merke. Stanken slår ned

uten

for

luktevidde.

Den uretten som skjedde mot jøder og andre ”fremmede” i nazi-tiden tar ikke slutt. Den pågår fortsatt, slik jeg leser dette diktet, som i de siste linjene også henspiller på ord (skumring, gryning, røyk, himmel) i det berømte diktet ”Dødsfuge” av den tysk-jødiske Paul Celan (1920-1970).

”Drømmemakeren sa” er nok et høydepunkt i et forfatterskap som hører til det ypperste som er skrevet i Norge de siste 50 årene.

Av Tom Egil Hverven

Boktilsynet, NRK P2, 22. september 2004