Drapet på Harriet Krohn

Karin Fossum har gått fra den suksess til suksess de siste årene - aller mest knyttet til serien om overbetjent Konrad Sejer og folkene omkring ham. Med "Drapet på Harriet Krohn", har hun tatt et langt og vellykket skritt bort fra politisjangeren.

Publisert 22.09.2004 12:19. Oppdatert 22.09.2004 12:20.

Skriv ut
Del/tips

Av:

Leif Ekle

For hver utgivelse, blir jeg stadig mer spent på nye utgivelser fra Karin Fossum – og aller mest på krimbøkene.

Forfatterskapet hennes har vist en nesten usannsynlig stigende kurve, der hun sakte, men veloverveid og sikkert har sluppet taket i politiromanens strammest konvensjoner og har våget seg lenger og lenger inn i det grunnleggende menneskelige. "Elskede Poona" fra 2000 kanskje er det sterkeste eksemplet til nå – en bok som tross historiens gru bærer en skjønnhet i seg vi sjelden ser.

"Drapet på Harriet Krohn" Cappelen 2004

Sjangerfrigjøring til tross; bøkene med overbetjent Konrad Sejer har fortsatt å være nettopp politiromaner. Misforstå meg ikke; jeg har ikke klagd – om noen har kunnet fornye sjangeren de seneste årene, så har Karin Fossum vært en av dem – og da snakker jeg ikke bare om de hjemlige kreftene.

Uten mysterier

Med årets bok, "Drapet på Harriet Krohn", har hun imidlertid tatt et langt skritt – helt vekk fra denne sjangeren – og hun har fått det til noe aldeles ettertrykkelig.

Her skal det ikke løses noe mysterium, morderen er vår hovedperson, Charles Olav Torp, Charlo. Han er nådd til bunns, har truffet selve steingrunnen i nederlaget. Han er spilleavhengig med bunnløs gjeld. Kona han elsket på sitt vis er borte, datteren på seksten har snudd ham ryggen.

Vi er med ham i det forbrytelsen begås, vi er med ham mens den avhengiges mantra «hvis bare, hvis bare» gjennomeltes i det arme, nedkjørte hodet hans. Det som til enhver tid har en unnskyldning å tilby.

Vi er med ham i det han vinner datteren tilbake, men også den dagen Konrad Sejer står der for første gang – og ikke minst når det vennlige, dypt manipulatoriske hardkjøret begynner. I form av Sejers avhør blandet med hans egen versjon av begrepet sjelesorg.

Går dypere

"Drapet på Harriet Krohn" kan i høyeste grad også leses som en roman om avhengighet - i dette tilfellet av spill. Fossum vasser nådeløst inn i denne verden av selvbebreidelse, virkelighetsflukt og selvbedrag, der ofrene i form av de nærmeste ligger strødd langs veikanten. Charlo Torp vil snu – og tror faktisk han greier det. Fossum lar oss se ham, det viser hennes klasse.