Den syvende synd

Den syvende synd

Gyldendal 2000

Sant å si har Kjersti Scheen og hennes heltinne Margaret Moss hatt meg gående i bånd helt siden starten med «Teppefall» fra 1994, da de foruten å fortelle en lett låghalt, men sjarmerende historie, avslørte en imponerende innsikt i min åndelige far Hank Williams´ livsverk.

Jeg var med andre ord solgt. Margaret Moss, en gang skuespiller og tidsriktig raddis, etterhvert jurist og politikvinne, og nå temmelig lurvete privatdetektiv fra Oslos vest, hadde taket på meg.

Jeg har riktignok protestert i blant – mot misbruk av himmelropende tilfeldigheter som livsreddende handlingselementer, og har ment at det flittig omtalte plottet ikke alltid har hengt trygt på fortellergreipet.

Men – og dette er en erkjennelse jeg er kommet til etterhvert – Kjersti Scheen skal ikke leses som hvilken finkonstruert kriminalfortelling som helst. Da blir det feil.

Med andre ord: Glem tilfeldighetene. Dropp dem. Ta frem det beste i deg selv som leser – den delen som fremdeles vedstår seg all verdens Hardy-gutter og detektivfrøkner for det de var. Godta at Margaret Moss, sent på høsten, langt på kveld og enda lenger fra edru, befinner seg på en strand, på Jæren - helt ute i havkanten – attpåtil som fotgjenger.

Godta også at forsynet, det vil i dette tilfelle, si Scheen, vil det slik at det akkurat der, rett forut for Moss´ tåkete blikk, skal skje et brutalt mord. En mann sparkes i hjel, før Moss får en i pappen selv. Slik er det bare.

Klarer du å starte der, uten for mange motforestillinger, ligger noen riktig underholdende timer og venter. Timer brukt sammen med en herlig forsamling "siddiser", de fleste med ståsted i et Arbeiderklasse-Stavanger som en gang var, med Rosenberg Verft som kjernepunkt, ivrige røykere, ofte med et vennskapelig forhold til alkoholen. Noe som passer godt for en kvinne av Margaret Moss´ format.

Du blir kjent med det klassiske svin, Rune Reiedal, en kjeltring født til penger og ustoppelig trang til mer, og de lydige undersåttene hans. Du møter dansk litteraturprofessor og mistenkelig kultursjef. Og selvfølgelig trailersjåfør Roland Rud – selv om det ser mørkt ut lenge.

Historien er spennende nok, den. Viktigere er noen herlige strekk med lett rølpete, uanstrengt prosa, en fandenivoldsk humor og et miljø som dufter av såvel Norsdsjø-nær høst og gammelt øl, som siste ukes overfylte askebeger og en slags arbeiderstolthet som holder seg ved livet til tross for at jobben og tiden har gått sine veier for lenge siden. Her snakkes kav stavangersk av alle som bør gjøre det – i alle fall slik at vi ikke-innfødte opplever det som perfekt – både i parodien og i alvoret.

Leif Ekle

Kulturnytt, NRK P2, 26. oktober 2000

Bearbeidet for nett av Hege Øygaren