Peer Gynt-versjonen

Terje Holtet Larsen debuterte med romanen "Sønnen" i 1991. I mellomtiden er det kommet en jevn strøm av romaner og noveller fra forfatteren som bor i Bergen, men er født i Oslo. Nettopp fødselen er noe av hovedinnholdet i romanen "Peer Gynt-versjonen", som ellers handler mest om teater. En ambisiøs og vellykket roman, mener Tom Egil Hverven.

Publisert 26.11.2003 09:54. Oppdatert 26.11.2003 10:27.

Skriv ut
Del/tips

Terje Holtet Larsen

"Peer Gynt-versjonen"

Kolon 2003

Terje Holtet Larsen vil berette alt som er mulig å finne ut om én versjon av Henrik Ibsens ”Peer Gynt”. Det dramatiske diktet fra 1867 regnes gjerne som vår litteraturs nasjonale hovedverk.

Hånende og destruktiv

Men fortellingen om Peer er mye mer. ”Peer Gynt er det mest hånende og destruktive skjønnlitterære verket som noen gang er skrevet på norsk”, skriver Terje Holtet Larsen.

Helt grunnleggende for hans versjon av Peer Gynt, er det skrikende misforholdet mellom Ibsens hensynsløse utlevering av norsk mentalitet, og det norske folkets uforstående omfavnelse av stykket. Griegs musikk, og ikke minst teatermaleren Jens Wangs versjoner av storslått norsk natur, har nesten helt fram til vår tid gjort Peer Gynt mer til et underholdende nasjonalklenodium enn en ansporing til selvkritikk eller -refleksjon.

Pinlig misforhold

Oppsetningen på Nationaltheatret i 1902, med nevnte musikk og malerier, var ifølge romanen en overdådig bløtkakeversjon som satte standard for årtier. Terje Holtet Larsens bok kretser gjennom to hundre intense sider omkring det pinlige misforholdet mellom hva Ibsen skrev og hva stykket ble brukt til.

Så langt høres det ut som jeg gjengir et essay. Det som gjør ”Peer Gynt-versjonen” til en god roman, er at Holtet Larsen fletter inn en svært personlige fakta om forholdet til mor og far. Han bruker sine egne familienavn. Jeg går derfor ut fra at dette faktisk handler om faren, som forsvant da moren ble gravid, og som døde da sønnen Terje var åtte år.

En personlig beretning

Dette munner ut i en sår historie om mor og sønn, noe helt annet enn essayet om Peer Gynt, tilsynelatende. Men likevel henger de to delene av romanen nøye sammen. Mellom den småsinte gjennomgangen av teaterhistoriens Peer Gynt og den varsomt utleverende beretningen om en sønn som aldri blir funnet av faren, åpner det seg et rom som leseren kan oppholde seg lenge i uten å bli mett av forundring.

At boka i tillegg sier noe uomtvistelig viktig om det å være norsk, gjør den til et høydepunkt i romanhøsten.