Hundre og én dag

Åsne Seierstad

Hundre og én dag

Cappelen 2003

Av Tom Egil Hverven

"Hundre og én dag" er framfor noe en personlig beretning om hva som er mulig å høre og se under en moderne krig, når man står midt inne i den. Åsne Seierstad lar leseren komme tett innpå både henne selv, irakere, amerikanere og europeere, mens ørkenvinden blåser, bombene regner og Bagdad faller i amerikanernes hender.

Sannheten er et puslespill

"Hundre og én dag" tar fra første side i forordet et annet grep enn "Bokhandleren i Kabul". Åsne Seierstad bruker seg selv, sine egne sanser, hun forklarer det opplagte, men vanskelige: At ethvert blikk på krigen er avhengig av øynene som ser. Mens den forrige boken illuderte en slags objektiv sannhet om en familie i Kabul, legger denne boka vekt på at sannheten om krigen er et puslespill - hvor noen brikker alltid mangler.

Derfor gjør denne boka noe annet med meg som leser og kritiker: Seierstad tviholder ikke på at hun eier eller forvalter sannheten. Jeg kan konsentrere meg om historien. Og det hun forteller er sterke fakta, som lar leseren formulere sin egen kritikk av det som skjedde.

Boka er ingen analyse av hvem som har rett, Saddam Hussein eller George W. Bush. Den lar enkeltmennesker komme til orde, fra mange sider av konflikten. Og den framstiller, slik jeg bedømmer det, oppriktig og liketil hvor vanskelig det er å framskaffe "sann" informasjon midt i stormens øye.

Utfordrer fordommer

Bokas inndeling er enkel, kronologisk: Før, under og etter krigen. Dramaturgisk er den like rett fram og virkningsfull. Som i en amerikansk spenningsfilm bygger den sakte opp mot et crescendo av lyd og lys idet Bagdad faller, et lite stykke før slutten. Og nettopp skildringene av gatekampene, av menneskelige lidelser og absurd distanse side om side, er noe av det sterkeste jeg har lest i en norsk faktabok.

Særlig sterk blir den kanskje fordi Åsne Seierstad på en litterært sett forbilledlig måte lar seg utfordre på egne fordommer, de fordommene hun deler med en norsk leser som meg. Det gjelder skildringer av tvilrådige amerikanske soldater og nærgående beskrivelser av robuste journalistkolleger i mange fasonger.

Kompleks historie

Men aller mest gjelder hennes nærmeste medarbeidere, de irakiske tolkene og sjåførene. Mot slutten av boka trer de fram som tydeligere skikkelser, de våger å stå fram med sine egne meninger.

Da er "Hundre og én dag" på et høyt litterært nivå. Åsne Seierstad har skrevet en kompleks historie om krig jeg kommer til å huske lenge.

Uortodokse metoder

Samtidig gir den utfyllende bilder til Åsne Seierstads uortodokse reportasjemetoder. Jeg husker jeg satt trygt hjemme ved frokostbordet den 27. mars 2003 og leste om Zahra og familien hennes. De ble rammet av et rakettangrep ved Shaab-markedet i Bagdad sentrum dagen før.

Reportasjen er ingen vanlig reportasje. Den starter som en novelle: "Klokken er snart halv tolv. Om litt er Zahra hjemme igjen..." Poenget er at hun ikke kommer hjem, hun havner på sykehus med splintskader over hele kroppen.

Åsne Seierstad brukte i Aftenposten metoder som i mange journalistkretser ansees som mildest talt diskutable. I steder for å gjengi hva Zahra og andre øyenvitner sier direkte, og gjengi det vitner har sett og hørt, rekonstruerer Seierstad det hele som en liten fortelling, som om hun skulle ha vært tilstede selv. Og hun skjuler mange av sporene som viser leseren hvordan hun kom fram dit.

I boka kommer det tydeligere fram hva hun har gjort. En pressekonferanse blir avlyst, journalistene blir bedt om å reise direkte til Shaab-markedet. "Ved hjelp av øyenvitner, naboer og slektninger, forsøkte jeg å rekonstruere det som hadde skjedd denne stormfulle onsdagen i mars", skriver Åsne Seierstad (s. 194).

Nå skriver jeg ikke dette fordi jeg mener Åsne Seierstads metode er feil. Tvert i mot, jeg mener det er riktig å prøve ut forskjellige måter å fortelle på. Man må bare være bevisst på sjangrene, og anstrenge seg for at kildene og leserne også kan forstå dem. Det finnes ikke én objektiv vei til sannhet, verken i journalistikk eller andre, langsommere former for historieskriving.

For meg virker det som Åsne Seierstad har lært noe av debatten omkring "Bokhandleren i Kabul", noe jeg og mange andre offentlige synsere om litteratur også har gjort. Seierstads fortjeneste er at hun med en bok som "Hundre og én dag" gir enda mer materiale til en viktig debatt om sannhet og løgn i krig og journalistikk.

Tom Egil Hverven

Kulturnytt, NRK P2, 10. november 2003

Boktilsynet, NRK P2, 12. november 2003

Lyd og video

Se også

Lenker