Frost

Roy Jacobsen

Frost

Cappelen 2003

Roy Jacobsen har tidligere fortalt og skrevet om sin beundring for den norrøne sagalitteraturen, og da spesielt Njåls saga. I sin nye roman "Frost" vil han fortelle denne litterære skatten på nytt med sitt eget språk. Et slags litterært landnåm, kan man kanskje si.

Torgests hevn

Boken åpner med at den tretten år gamle, småvokste Torgest Torhallsson slår inn skallen på sin fars banemann, den fryktete høvdingen Viga-Styr. Han blir tvunget på flukt fra gården på Island, en flukt som ender i et kloster på øya Iona utenfor Skottland tjue år og 495 sider senere.

Torgest, eller Gest som han kalles, kompenserer sin småvoksthet med dikteriske evner og et skarpt øye for sine medmenneskers redsler og svakheter. Men han er en slave av sin tid. Han tror på at ære lar seg gjenopprette gjennom hevn. Men hevnen er ikke søt, den er et åpent sår. Han finner ikke ro noe sted. Fred i sjelen er ikke noe en kan kjøpe seg til i form av bøter til Alltinget.

En vandrehistorie

Her kanskje, i undersøkelsen av det mellommenneskelige, ser vi Jacobsen kaste fortøyningene til sine litterære forgjengere i sagalitteraturen. Men ellers er han trofast nok mot sine norrøne forbilder. Som i Njålssaga befinner vi oss i brytningen mellom hedensk og kristen tid. "Frost" er ingen slektskrønike som "Seierherrene", så langt derifra. Jacobsens moderne saga om Torgest er en vandrehistorie opp fjellkanter og ned i dalsøkk i et Norge jeg sjelden har sett skildret så fremmedartet, annerledes og tydelig som her.

Kongene og slagene vi kjenner fra historietimene ligger som en nærværende støy i bakgrunnen et sted. Men Jacobsens interesse ligger så langt jeg kan se i å gjenskape det norrøne verdensbildet, slik det viser seg i ansiktsuttrykk og stemninger mellom høvdinger og huskarer, rike storbondekoner og skjøgene i byen. Og alt tar tid!

Slitesterk viking-prosa

Blodhevnen kommer, men først til våren når snøen forsvinner. Og forfatteren tar seg tid til å fortelle scenene helt ut. Sjelden har vel to menn laget en bue så møysommelig og humoristisk som når Gest og villmannen Teitr gjør det, og så handler det selvsagt om noe annet. Om vennskap, for eksempel.

Forfatteren åpner ikke for lettvinte paralleller til vår egen tid. Om så var, så må det være at vi jo nå mer enn noensinne vet at volden er en faktor, tross airbag og overvåkingskameraer. Æresbegreper får mennesker til å gå berserk den gang som nå.

Det er noe slitesterkt over denne romanen. Den vokser sakte i leseren og jeg tror også den vil rage høyt i Jacobsens forfatterskap. Det er ikke i denne romanens ånd å komme med superlativer. Men litt stille glede over å få del i dette moderne stykket heilnorsk viking-prosa, det unner jeg meg.

Av Knut Hoem

Kulturnytt, NRK P2, 8. oktober 2003

Lyd og video

Se også

Lenker