19.03.2010

Oryx og Crake

Margaret Atwoods nye roman er en tankevekkende framtidsfabel om konsekvensene av viltvoksende bioteknologi. Vår anmelder Tom Egil Hverven er imponert over Atwoods fortellerkunst.

Margaret Atwood

Oryx og Crake

Aschehoug 2003

Oversatt av Inger Gjelsvik

Fortelleren, Snømann, er den eneste overlevende etter en omfattende miljøkatastrofe. Bare genspleisede menneske- og dyre-skikkelser er i stand til å overleve i den stinkende søppelhaugen. Snømann strever seg fram i en ødelagt natur, en verden som er på nippet til å bryte sammen og slutte å produsere noe som kan gjøre den beboelig.

Forbedrer naturen

Mens han sleper seg fram, forteller Snømann historien om hvordan hans venn, den grådige vitenskapsmannen Crake, lot bioteknologien løpe løpsk. I jakten på profitt blir forsøkene på å forbedre naturen stadig mer oppfinnsomme. Forskerne lager en slags griseliknende grisonger som produserer menneskeorganer for tranplantasjon, og de lager merkverdige planter som frambringer ferdige kyllinglår som frukter på en busk.

Margaret Atwoods roman er preget av inngående kjennskap til naturvitenskap, noe som lett kunne endt i parodi. Men hun unngår å skli ut i overdreven satire. Hun finner heller ikke opp noe nytt, men fabulerer videre på det som allerede finnes. Det gjør Oryx og Crake desto mer skremmende.

Hun spinner videre på små ting de fleste av oss kjenner igjen fra hverdagen: Hvorfor holder tomatene seg så lenge? Hvorfor smaker frukt og grønnsaker så lite, mens de blir penere og penere å se på? Hva skjer når kunnskapen om genspleising eller omstokking av DNA-molekyler kommer i hendene på mennesker som har langt større personlige ambisjoner enn de har moral?

Snømanns sorg og kjærlighet

Romanen er lang, til tider noe tung og kronglete fortalt, med opphopninger av fakta. Det som likevel holder Oryx og Crake sammen som fortelling er Snømanns sorg over de fatale konsekvensene av menneskenes grådighet. Og ikke minst mennenes grådighet. Snømanns kjærlighet til Oryx er en vakker historie i historien.

Atwood gir oss en fabel over hva som skjer når det hun kaller ”tallmenneskene” overtar styringen, slik at det ikke blir noen ordmennesker igjen til å fortelle, reflektere og diskutere. Jeg for min del er glad for at Atwood er her fremdeles.

Av Tom Egil Hverven

Kulturnytt, NRK P2, 1. oktober 2003

Lyd og video

Se også