Ark

Stein Mehren

Ark

Aschehoug 2000

Også årets diktsamling kretser rundt et fremmedgjort individ i den postmoderne bildeflimmerkulturen. Også årets samling fra Stein Mehren spør etter diktets og språkets mulighet til å romme ny erkjennelse. Også i årets samling han nøler med å gi noen svar. Den går i stedet, jeg hadde nær sagt som vanlig, tilbake til barndom, ungdom og kvinner for å konstruere nye dikt og nye bilder.

Gjentagelser

Mange store forfattere gjentar seg selv. En av de mest åpenbare norske, er Dag Solstad, som i roman etter roman gjentar problemstillinger, helter og fortellermåter. Forskjellen på Solstad og Mehren er at Solstad går i ring med stadig nye ganglag. Han fornyer gjentagelsen, vrir og vrenger på den inntil det ugjenkjennelige.

Jeg er ikke i stand til å se at Stein Mehren klarer det samme, selv om han åpenbart forsøker. Problemet er at det universet av bilder og metaforer som Stein Mehren øser av i Ark, ble etablert for mange diktsamlinger siden. Han vender tilbake de samme kildene, bruker de samme teknikkene. Selv når han forsøker å inkorporere ny teknologi eller nye internasjonale konflikter i sin sivilisasjonskritikk, støpes diktene i den samme, vante formen.

Dyp resignasjon

Gjentagelsen kunne vært en styrke om han klarte å bringe noe nytt inn i disse gamle formene. I stedet fornemmer jeg en dyp resignasjon, en oppgivelse som nesten er skremmende i enkelte av diktene. Som dette:

"Også jeg ble til slutt min tids speilbilde

Dens feighet, ironi og grådighet, finnes også

I mine trekk... "

Resignasjon kan finnes hos mange andre samtidsforfattere, også hos nevnte Solstad. Problemet med Stein Mehren er at hans resignasjon ikke en gang vekker til motsigelse eller ettertanke. Den går bare i sirkel.

Tom Egil Hverven

Kulturnytt, NRK P2, 16. oktober 2000