Krystallisert sollys

Bertrand Besigye debuterte med et brak i 1993, med diktsamlingen "Og du dør så langsom at du tror du lever". Ti år seinere kommer hans bok nummer to: "Krystallisert sollys". Samlingen har mye av den samme livskraften som den forrige, men Kulturnytts anmelder Tom Egil Hverven synes det blir en dose for mye ekstrem-erotisk sprut fra Besigye.
Publisert 05.03.2003 10:00. Oppdatert 06.03.2003 16:42.
- Skriv ut
Bertrand Besigye
Krystallisert sollys
Aschehoug 2003
"Pikk og fitte skal sammen sitte", sa unger da jeg vokste opp, og vi råflirte over å tørre og å bruke tabuord og rime med dem på samme tid. Dessverre hever ikke alle Bertrand Besigiyes dikt seg skyhøyt over dette nivået.
Etter 60 sider av Bertrand Besigyes bok, altså omtrent halvveis, er jeg så drittlei av ord som "knulleskrubbsult", "rompestruttende gatehorer… som er tørre i fitta" og … "har sugd mye råtten gammelmannspikk" at jeg holder på å gi opp.
Råmørke
Men etter hvert finner jeg mange gode enkelt-dikt. Jeg har særlig sans for de som viderefører noe av den desperate, mørke tonen som fantes i debutsamlingen.
Slike tekster er prosadiktene "Gateskateren" eller "Der vinen har den overskårne pulsårens smak", hvor "det tonende solgullet i skyene" henger over en støyende bylarm og et yrende festliv som bare Besigye kan beskrive. Hans evne til å skape nye ord og ordsammensetninger kommer få norske diktere i nærheten av.
Og under den erotisk, mildt sagt, sydende overflaten finnes det noe annet, noe Besigye kaller "menneskehjertenes råmørke". Men det blir nesten umulig å få noe annet enn korte glimt av dette mørket midt i alt det skimrende kukk- og fittepreiket.
Klisjeer

Besigye er selvfølgelig politisk korrekt på riktig side i forhold til de fleste utgrupper, enten de er horer, vampyrer eller goth-rockere. Ja, han er virkelig på parti med horene, i en slags omvendt snusfornuft, slikket opp fra rennesteinen. Totalt nedlatende er han bare overfor alminnelige grå, frostskadde mennesker som sier "unnskyld at jeg er til".
Bertrand Besigye kaster seg dermed hodestups inn i de mest inngrodde klisjeer om det romantiske overskuddsmennesket som finner all kilde til liv og inspirasjon i sitt eget jeg. Alt krystallisert sollys i boka viser seg å komme fra forfatteren selv.
Det er antagelig helt forgjeves, men jeg får likevel lyst til å rope høyt om begrensningens kunst. Den finnes ikke her.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt NRK P2, onsdag 5. mars 2003

Kommandør Treholt & Ninjatroppen
Dødsmarkene. (...)
Anmeldelse: Skate 3
