Gjensynsgleder

Kjell Ola Dahl

Gjensynsgleder

Gyldendal 2002

Kjell Ola Dahls nye bok har undertittel. «Love stories», står det. Ikke kjærlighetshistorier eller noveller om kjærlighet. De to ordene gir utvilsomt assosiasjoner. Jeg tror de skal oppfattes som et varemerke. Jeg forstår det slik – ikke minst etter å ha lest – at Kjell Ola Dahl velger seg en fortellerform du gjerne må kalle amerikansk, så lenge det ikke er til forkleinelse, der historiene står og faller på levende, gjenkjennelige mennesker, på formidling av stemninger og obsevasjoner som er troverdige fordi de aller fleste av oss har vært der selv. På et eller annet vis – i en eller annen skala – om så i en annen bok eller i en film.

Kjærlighet eller begjær?

Kjell Ola Dahl lykkes med novellesamlingen, mener vår anmelder

Fire av disse historiene faller lett inn i en slik ramme, der de forteller den unge, den modne, middeladrende; fortærende og livgivende kjærligheten; den berusende og ydmykende, den vakre og stygge inntil selve døden, men samtidig gjenkjennelige, nesten hverdagslige kjærligheten. Den som i blant forveksles med begjæret.

Boken har altså fått tittelen «Gjensynsgleder», der gledesleddet i blant må oppfattes temmelig ironisk. Like fullt; det handler såvisst om å møtes igjen – i blant med ti-års liv imellom – uten at følelsene for den andre eller hverandre er borte, men også om følelser som dør i mellomtiden.

Jeg-forteller

Disse fire og mest vellykkede fortellingene er alle fortalt ved hjelp av jeg-personens formidlerrolle, der han går såvel leser som hovedpersoner til hånde. Han er husvenn, tilfeldig bekjent, gammel kamerat. Tre av fortellingene foregår i gamlelandet over det spenn av tid som må til for å gjøre en ungdom til godt voksen.

Den fjerde tar for seg av tiden på samme måte, men finner scene i Afrika, med bistandsarbeideren i en følelsesmessig klemme som bare kjærlighet – og begjær – kan få i stand.

Vellykket samling

Den femte historien, «Maskerade», som forøvrig åpner boken, foregår i Venezia og faller litt utenfor formatet for de fire andre. Jeg-personens møte med sin tidligere student Julia og hennes mannlige haleheng klarer aldri helt å rykke meg løs fra andre litterære møter med denne byen og dens maskespill oppsatt for mann og kvinne.

Jeg er glad for at Kjell Ola Dahl har fått dette til, for at fortellingene er merket av den såre kunnskapen livet selv gir fra seg til den som tør leve det.

Leif Ekle

Kulturnytt, NRK P2

Se også