Alberte ble sensurert

Den nye utgaven av Alberte og Jacob

- Det som er forferdelig er at Cora Sandel selv var så nøye med alt hun slapp fra seg. Hun visste ingenting om at det tredje bindet i Alberte-trilogien var endret etter førsteutgaven. Og det er godt, for hun hadde tatt sin død av det, sier Janneken Øverland. Hun er redaktør for oversatt litteratur i Gyldendal forlag, og har skrevet biografi om Cora Sandel.

Men hvordan kan slikt skje?

Politisk sensur

Bind 2: Alberte og friheten

- Da trilogien skulle gis ut i sin helhet for første gang, i 1941, ble fire sider utelatt i den nye utgaven, sier Nina Marie Evensen, som er ansvarlig for at den originale teksten nå omsider kommer ut på Gyldendal forlag.

- Forlaget skrev brev til Sandel i forkant av utgivelsen og diskuterte ord-endringer, men nevnte ikke noe om sensur eller politisk tilpasning.

Er det overraskende at dette skjedde?

- Denne konkrete utelatelsen er oppdaget nå. Men det er ikke overraskende at slikt skjer når man kjenner historien, sier Janneken Øverland.

Janneken Øverland

- Det var en vanskelig tid. Harald Grieg, Gyldendal-sjefen, satt på Grini, og det var nok en angst for hva som kunne komme ut og hva som var forbudt, som fikk hans "vikarer" i forlaget til å sensurere Sandel. Det var vel en slags beskyttelse for forlaget selv.

Hva slags tekst er det som ble fjernet?

Forutså andre verdenskrig

- De tok bort samtaler mellom franskmenn som diskuterer tyskernes innsats i første verdenskrig og fredsløsningen i Versailles. I teksten blir tyskerne kalt et paradefolk og et militærfolk som kommer til å marsjere igjen. Dette skrev Cora Sandel i 1938, da boken egentlig skulle kommet ut. Hun varsler 2. verdenskrigs komme, sier Nina Marie Evensen.

Observant svenske

Bare Alberte, med den originale teksten

De sensurerte sidene mangler også i den engelske og den tyske oversettelsen, men finnes merkelig nok i den svenske og den danske. Det var da trilogien skulle oversettes på nytt til svensk i 1997 at den svenske oversetteren sammenlignet den tidligere svenske utgaven med den nyeste norske. Og der kom endringene for en dag.

Men hvorfor har ingen i forlaget oppdaget dette før?

Trenger tekstkritikk

- Forlag er jo ikke forskningsinstitusjoner, vi trenger folk som kommer inn og gjør oss oppmerksom på slikt, sier Janneken Øverland, som legger til at utgaven fra 1941 jo var godkjent av forfatteren selv.

- Dessverre har vi ingen instans her i landet som kan ta et ansvar for tekstkritikk. Verken forlagene eller forskningsinstitusjoenene vil ta dette ansvaret. I andre land har man en større tekstkritisk tradisjon, både Sverige og Danmark er kommet mye lengre enn oss, sier Nina Marie Evensen, som nå er lettet over at den virkelige Cora Sandel endelig kommer til sin rett.

Fra en samtale med Agnes Moxnes

Kulturbeitet, NRK P2

18. juni 2002

Lyd og video

Se også