Analfabetisk

Steinar Opstad

Analfabetisk

Kolon Forlag 2000.

Jeg må innrømme at jeg fremdeles lurer på hva jeg har i hendene, her jeg sitter med diktsamlingen Analfabetisk av Steinar Opstad. På den ene side finnes dikt som påkaller Jesus Kristus og beskriver intime felleskap i familien; på den annen side homoerotiske skildringer av møter mellom menn i parker og grøfter.

Mange norske dikt er hermetiske egotripper som beveger seg langt unna den offentlige debatten og det som foregår ellers i verden.

Analfabetisk forteller også om et evangelisk ego, for å låne et uttrykk fra et av diktene. Men her skjer noe annet. Ute i verden, utenfor Steinar Opstads dikt, raser en debatt om hvem som skal bestemme hva om homofili i kirken. Nesten ingen skjønner hva den debatten handler om, bortsett fra at den viser at kirken har mistet språket sitt.

Det språket kirken har mistet, finnes hos forfattere som Steinar Opstad. Et vakkert, sorgtungt, antydende og humoristisk fabulerende språk. Ikke på den måten at Opstad skriver salmer eller besvergelser. Tvert om, samlingen Analfabetisk er nesten plagsomt åpen, jeg hadde nær sagt hul. Akkurat som selve tittelen er det, om jeg uttaler den analfabet. Betydningen sklir, eller faller, ned i svære høl som Opstad hogger ut i tekstene sine.

Fra første dikt er det nemlig klart at samlingen kretser rundt motsetninger som renhet og urenhet, profeti og pornografi. Men motsetningene er mer uklare enn vi liker å tro, ordene kan ikke deles inn i riktig og galt, gutt eller jente, hun eller han.

Ja, det går særlig hardt ut over skillet mellom kjønnene. I tråd med de forrige to samlingene fra Opstad, blander han sammen fedre og sønner, døtre og mødre i en både salig og usalig blanding. Her utslettes og opprettes nye språklige skiller, uavlatelig.

Dette, sammen med et rent språklig og stilistisk mesterskap, gjør Analfabetisk til en stor leseropplevelse.

Tom Egil Hverven