Lut lei bygdelitteraturen

Selv om en del av de norske bygdene er preget av fraflytting og manglende arbeidsplasser, så er det nok av forfattere som holder liv i bygda som et litterær sted.

- Bygdeforfattere som Johnny Halberg, Kjartan Fløgstad, Ragnar Hovland, Kyrre Andreassen og Frode Grytten har det mye lettere enn forfattere som forsøker å fange tidsånden i byene, mener forfatter Steffen Sørum.

Kritiske anmeldere

Han mener det er påfallende hvor kritiske anmelderne blir når en forfatter forsøker å si noe om hvordan det er å leve et rastløst liv i storbyen.

- Språket i en urban litteratur vil nødvendigvis være i en annen stil. Den vil ikke være like dvelende og gi de samme vakre bildene. Språket er røffere, mer fragmentarisk og usammenhengende. Språket blir en gjenspeiling av byen. I tillegg ekskluderer bylitteraturen lesere, ved f.eks å henge ut alle over førti. Man må kunne takle dette som karakterens holdning, og ikke som forfatterens egne meninger, mener Sørum.

Triggerhappy

Trond Davidsen og hans roman "Triggerhappy" bærer mange av bylitteraturens kjennetegn. Denne boken fikk hard medfart i studenttidsskriftet "Filologen", hvor anmelderen gikk til angrep på Davidsens "liksomhippe" språk. Sørum ser det som et eksempel på hvordan de unge anmelderne slakter den litteraturen som egentlig ligger dem nærmest.

- Som anmelder har jeg selv opplevd å mislike den stadige namedroppingen på klær, musikk og utesteder, men jeg tror denne insisterende måten å synliggjøre samtid på har sin verdi, sier Sørum. Han mener Davidsens litterære prosjekt ble mer tydelig da "Errki Murole" (2000)kom ut.

Sørum mener det er klare forskjeller mellom hvordan by- og bygdeforfattere henviser til samtiden på. Et eksempel er henvisninger til musikk.

- For meg ligger det en avstand hos for eksempel Grytten, en avstand jeg ikke finner hos Morten Abrahamsen. Grytten må bestille Roxy plater fra England, det ligger en kjærlighet og lidenskap for musikken her. I "Ute" av Abrahamsen finner jeg ikke denne kjærligheten. Musikken forbrukes og glemmes. Jeg tror det er lettere å like Grytten sin fremstilling, den bringer meg til fremmede steder og andre tider. Abrahamsens fremstilling er med på å tydeliggjøre noe av byens kulde. Det er ikke like lett å svelge, sier Sørum, som snart tar over som redaktør i tidsskriftet "Vinduet".

Ny sjanger

"Ute" (2001) av Morten Abrahamsen, og "Triggerhappy" av Trond Davidsen bok to eksempler på flere bøker som skriver seg inn i den sjangeren, som Ordfront har gitt betegnelsen "bylitteratur".

Bylitteraturens "mor" er "Sult" av Knut Hamsun fra 1890. I "Sult" virrer hovedpersonen rundt i Kristiania i et fysisk og psykisk forfall, som ville fått Ordfronts tegneserieanmelder Kristopher Schau til å bli grønn av misunnelse.

I bylitteraturen skildres ofte omgivelsene svært nøyaktig med tids- og stedsangivelser. Utesteder og popgrupper har navn. Forfatterne vil fange tidsånden slik den er der og da. Erindringslitteratur fra byen, som "Halvbroren" av Lars Saabye Christensen faller ikke inn under denne kategorien.

Det gjør derimot Saabye Christensens bøker fra 70-tallet, som "Billettene", "Amatøren" og "Jokeren". Hvis vi går litt lenger tilbake i tid finner vi "14 dager før frostnettene" av Sigur Hoel(1935). En bylitterær klassiker fra 80-tallet er "Den siste revejakta" (1983) av Ingvar Ambjørnsen, hvor to slitne hippier farter rundt i Kristiania med et større parti hasj i bagasjen.

Referansetur uten motor?

Forfatter Steffen Sørum er den første til å innrømme at det ikke er alle bøker innenfor sjangeren som holder like høy litterær kvalitet.

- Slik vil det være i alle sjangre. Bylitterauren er ikke bedre enn bygdelitteraturen. Den er bare ofte svært annerledes, og er med på å styrke et mangfold.

Han mener henvisninger til Headon og Basement Jaxx kan like gjerne bli en "referansetur uten motor", dersom det ikke finnes andre mer sentrale tema i bånn.

Arkiveringsbehov

Samtidig mener han det tidsbundne ved disse romanene også kan være en styrke. De gir en klar nærkontakt med en bestemt tidsepoke. Sørum tror mange bylitterære forfattere er bevisste på at teksten deres kan gå ut på dato etter en viss tid, og at de ser på bøkene sine også som et viktig dokumentasjonsarbeid. At en tekst skal være klassisk og tidløs, bør ikke være det eneste kriteriet for god litteratur.

- Kanskje har disse forfatterne samme arkiveringsbehov som vi finner i hiphopen, der det ofte droppes konkrete årstall. Denne arkiveringen har lenge vært tydelig i poesi og kortprosa. Referansen er med på å gi teksten en energi, slik som hos Niels Fredrik Dahl, Tor Ulven og Johan Harstad, mener Steffen Sørum.

Lyd og video