Karusellmusikk

Jo Nesbø: "Karusellmusikk"

Aschehoug, 2001

Allerede første avsnitt i første novelle, "Et kyss fra Istanbul", fikk meg til å ane at dette språket, denne fortellingen har Jo Nesbø bare delvis lykkes med. Det overrasket litt, jeg hadde nok ventet mer, noe som slapp leserne inn til tilstedeværelse, og noe vesentlig. Og så fant jeg det bare delvis.

Gode grunner til å lese

Om leseren tror at dette er innledningen til et slags halvslakt av Jo Nesbøs novellesamling, så må jeg allikevel skuffe: Det finnes gode grunner til å lese alle disse historiene, ikke minst om man sitter i novemberkulda og ønsker seg ut - og bort. Eller, for den saks skyld, befinner seg der ute et sted, og ikke helt vet om man tør lengte hjem.

For det reises mye i denne samlingen, reises mye - rutinert og langvarig. For å understeke utferden er boken selv utformet som et gammeldags og, morsomt nok, norsk pass av den røde sorten - jamfør også coveret på Nesbøs nye plate - enhetlig design må være.

Tomheten kommer sigende

Etterhvert som jakten på reisens opplevelse krever mer, kommer tomheten sigende, tankene snikende om meningen med det hele. Og om det kanskje finnes noe som kan kalles "hjem" allikevel - endog uten anførsler og ironisert uttale.

Her finnes bakrus, rus, tyrefekting, gråslitne globetrottere og de to næreste: Krigsseileren Larsen som får ølet sitt på Schrøder på St. Hans-haugen, og fargekaptein Jonassen og hans to kvinner, - Penelope og Ellinor på Nordmørskanten et sted.

Mangler originalitet

Nesbø kan altså skrive gode historier, og gjør det. Problemet er det halvgode. Det som mangler er de ordene, de personene og vendingene som får novellene til å leve, de som suger leseren inn og holder.

Og så mangler noe meget vesentlig, nemlig originalitet. Det hviler noe gammelkjent og allerede lest over mye av stoffet, noe som heller ikke koblingen mellom første og siste novelle klarer å viske ut. Jeg gjetter det blir bedre om en samling eller to.

Av Leif Ekle

Kulturnytt, NRK P2, 21. november 2001