Himmel av stål

Annie Riis

Himmel av stål

Aschehoug 2001

I liket med en annen Bragepris-nominert poet, Liv Lundberg, kan deler av Annie Riis’ nye diktsamling, "Himmel av stål", leses som en kritikk av vår samtid, nærmere bestemt av konsum-samfunnet. Et dikt lyder:

“Gullets flagellanter pisker seg,/ sulter seg, fryser og svetter,/ sliter seg ut,/ kler seg i svart,/ til gullets pris.// Men for gullets glade gutter/ er butikken aldri stengt!/ Og virksomheten blomstrer som et mannskor i mai./ Adam kjøper aksjer./ Eva prøver sko.// Adam prøver nye produkter,/ nye fabrikasjonsmetoder,/ nye distribusjonskanaler,/ nye markeder prøver han ut.”

Oppgulp

Annie Riis får ikke sagt hva som er så galt med dette, og kritikken framstår som oppgulp av en type radikalisme som for lengst har gått ut på dato. Hun varsler selvsagt apokalyptiske tider (“Da gullkalven smuldret opp/ og bankene stengt,/ nektet folk å tro det.”) og poetiserer et ubesudlet alternativ (“på den andre siden/ av bajonetter og skuldertrekk/ skal det finnes kjærtegn og modne jordbær”). Er det ikke vakkert?

Gjennomgangsfigurene heter Adam og Eva, og dem går det ikke godt, i Riis’ versjon. Verden er god versus ond, en del av den økonomisk sirkulasjonen eller av de nære, vare og sanselige verdier. Det er som om poeten ønsker å si noe kritisk, men samtidig temmelig poetisk, om noe som holder på å gå i dass. Hun kritiserer flokkmentaliteten. Personlig må jeg si at det lenge har ant meg at vi alle er linselus rundt gullkalven:

“Velg å vinne!/ Velg å vinne før alle vinner!/ Før alle velger å vinne det samme,/ den samme byen, det samme ordet./ Valget er ditt./ Bli morder og kom på TV!/ Bli dronning og kom på slottsbalkongen!”

Entydig ironi

Noen vil nok ile til og si at dikt som dette er politisk diktning. De har sitt på det tørre. Riis oppviser dessuten sarkasme og ironi; altså ambivalens. Politisk dikt med ambivalens. Hun harselerer over vinnere, TV og dronningen. Aha. Leseren vet hvor sympatien hennes ligger før hun har fått sukk eller akk for seg, “ironien” er urokkelig entydig.

I et dikt lander Riis følgende gullkorn: “Auschwitz-fangen ble aldri gourmet”. Adorno mente at man ikke kunne skrive poesi etter Auschwitz, men ingen kan føle seg for trygge på at ikke fortidens tragedier en dag oppleves som så fjerne at ikke en “leken” poet benytter seg av dem til å knalle til med slike språkelige plattheter og blødmer, unnskyld, jeg mener naturligvis sosial bevissthet.

Og for all del: Husk å spis opp maten, tenk på de sultne i Afrika!

Espen Stueland

Lyd og video