11.02.2012
Elisabeth Seip:

Grosch

"Grosch" er boka om arkitekten som formet det nye Norge etter 1814. Det er en perspektivrik og lettlest bok, sier Sven Erik Helgesen.

Elisabeth Seip:

"Grosch"

Imprintforlaget 2001

Elisabeth Seip har redigert og skrevet hoveddelen av boka, som er det første omfattende verket som er laget om denne arkitekten siden 1928 (Bugge).

Gjennom hele framstillingen knyttes arkitekturen og historien tett sammen, for dette er en byggekunst som gestalter samtiden og historiens drivkrefter.

Sin tids viktigste arkitekt

Oslo BørsOslo Børs

Grosch tegnet de viktige makt- og symbolbyggene: Universitetet, Norges Bank, Børsen, landets første observatorium, teater, rikshospital og kirker.

For å styrke denne forståelsen, bidrar historikeren

Anne-Lise Seip med å skildre samtiden politisk og kulturelt,

mens kunsthistorikerne Jens Christian Eldal og Åse Moe Torvanger skriver en grundig analyse av både den kunst- og kulturhistoriske sammenhengen.

Empire og klassisisme

Grosch ble utdannet i Kjøbenhavn rundt 1820, og fikk med seg empirestilen, som tidsriktig impuls og arv fra sin læremester, C.F. Hansen.

Disse sporene ser vi spesielt godt i bygninger som Børsen og

Norges Bank (Bankplassen 3, som nå blir arkitekturmuseum) og Immanuelskirken i Halden.

Universitetet i Oslo med sine greske søylerUniversitetet i Oslo med sine greske søyler

Seinere ble arkitekten inspirert av en mer romantisk klassisisme. Det er tydelig både i Universitetsbygningene og enda mer i Kirkeristen, hvor Brannvakten er formet som et lite middelalderslott, og basarene har søyleganger med romanske buer.

Da Grosch skulle tegne universitetet ble han sendt til den store arkitekten Schinkel i Berlin for å få hjelp og inspirasjon. Elisabeth Seip dokumenterer da også hvordan den tyske arkitekten har preget anlegget.

Stort livsverk

Grosch var den viktigste arkitekten i sitt århundre. Han hadde en enorm arbeidskapasitet, skaffet seg gode medarbeidere, var en dyktig administrator og økonom, han var tidsriktig og flink til å kombinere de klassistiske standardelementene som den rådene byggeskikken krevde.

Grosch tegnet bygninger av høy kunstnerisk kvalitet, men var ikke sjelden nyskapende. Sånn sett er det viktig at forfatterne påpeker de nyskapende grepene man finner i flertallet av kirkene.

Der kommer romantikkens sans for materialitet til uttrykk gjennom en forståelse og transformasjon av den norske bygningsarven, trearkitekturen og spesielt stavkirkene. Han tegnet 79 kirker, fra Agder til Kirkenes. Et litt glemt arkitekturhistorisk kapittel, som boka løfter fram med stor tyngde.

Velskrevet

"Grosch"er blitt en fortjenestefull bok, som forsvarer

nominasjonen til Brageprisen gjennom en perspektivrik forståelse av arkitekten og den historiske sammenhengen han virket i. Språklig er den lettlest og velskrevet, det kreves ingen arkitektfaglig eller kunsthistorisk bakgrunn for å ha glede av den.

Brageprisen blir delt ut den 6.desember.

Sven Erik Helgesen