11.02.2012
Gert Nygårdshaug:

Liljer fra Jerusalem

I sin nye krimroman viser forfatteren Gert Nygårdshaug stor oppfinnsomhet. Likevel får man følelsen av å ha lest "Liljer fra Jerusalem" før.

Gert Nygårdshaug:

"Liljer fra Jerusalem"

Cappelen 2001

Med Gert Nygårdshaugs sterkt medieproklamerte kvalme friskt i minnet over den sorg mange av oss andre følte trang til å meddele noen titusener etterlatte og noen millioner amerikanere etter hin septemberdag i New York - ­og dermed også gremmelsen over enda en av ens samtidig-gammelradikale intellektuelles manglende evne til å holde to tanker i hodet på en gang - blir det viktig for en anmelder å holde tunga rett i munnen. Allikevel: "Liljer fra Jerusalem" er ikke noe høydepunkt i serien om min nokså kjære Skarphedin Olsen og hans grandnevø, gourmetkokken og språkallviteren Fredric Drum - som er bøker jeg tidligere har sagt mye pent om.

Enda en KISTE-sak

Midt-Østen og Dødehavets bredder, sammen med et Oslo seigt hyllet i illevarslende og vedvarende vårtåke, er setting for den nye boken. I Gamlebyen, i Saxegaardsgata, kommer for dagen en leilighet. Tom for alt ­unntatt en usedvanlig stor pøl menneskeblod, litt arsenikkholdig jernmalm, en håndfull gullstøv av aller pureste slag, en bukett liljer og noen kladdebøker. De siste fylt med referanser til alkymiens glemte kunster og tungtolkede ubegripeligheter som bare roper på sin Fredric Drum. Skarphedin Olsen og folkene hans får saken med beskjed om det aller strengeste hemmelighold. Med andre ord, som gamle lesere vil vite: Enda en KISTE-sak

Stor oppfinnsomhet

Nygårdshaug legger som alltid stor oppfinnsomhet og betydelige kunnskaper for dagen. Og han leker med leserens undring over hvor mye som er vitenskap og tilnærmet sannhet, og hvor mye som er høykvalifisert skrønemakeri. Arkeologien står sterkt, denne gangen sammen med urgammel og moderne alkymi og annen velvoktet innsikt og kunnskap fra svunne tider.

Halsbrekkende setninger

De beste setningene er halsbrekkende lange, med en tegnsetting som ved første øyekast ser ut til å være strødd ut av en pose bokstavkjeks; der bakeren for en gangs skyld har moret seg på høyre side av tastaturet ­med stadig og prisverdig forkjærlighet for semikolonet. Den avsindige navnetradisjonen opprettholdes: Vi møter Simon Kateter, Rakel Starkabel og den mystiske Aron Rhymfaxe. Så har vi nevnt tre.

Har lest det før

Problemet er altså ikke manglende appell eller spenning, men at vi har lest det før. Ikke denne historien, men kler du av den selve intrigen og persongalleriet, kommer du inn til en kjerne, en ramme som vi definitivt har møtt før. Idéen er faktisk så velprøvd at Nygårdshaug er kommet i skade for å bli forutsigelig. Det forhindrer ikke at det også i denne boken bor noen timers underholdning. For nye lesere kan "Liljer fra Jerusalem" endog trigge et ønske om mer. Det er i så fall helt fint, for det finnes bedre ting enn dette.

Av Leif Ekle

Kulturnytt, NRK P2, 18. oktober 2001

Se også