Jeg kjenner dette huset

Merete Lindstrøm

Jeg kjenner dette huset

Aschehoug 1999

Virkelig gode noveller vokser ikke på trær ­ de er nesten like sjeldne som gode bøker. Noen ganger er novellen best når den arter seg som utklipp.

Utklipp fra et liv eller fler - ikke som minnebilder til et album, mer som filmklipperens jobb ved klippebordet; fra en rute her til en annen lenger bak. Bare motsatt. Det klipperen tar bort blir kastet, mens novelleforfatterens klipp er det som blir tatt vare på - blir historien; novellen.

De gangene dette lykkes en forfatter er leseren heldig og kan la seg drive inn i en slags avgrenset virkelighet - om enn aldri så diktet - der graden av vesentlighet og inderlighet er langt høyere enn det vi ellers avspises med i denne tiden vi lever i. Kanhende er det sannheten selv som vil inn til oss. Hva vet jeg?

Jeg er imidlertid helt sikker på at Merethe Lindstrøms novellesamling av året, den som heter ?Jeg kjenner dette huset?, er av dette nesten magiske slaget. Den har gitt meg en rekke sterke opplevelser av nærvær i andre menneskers liv. I forventninger, angst og uro. I skjellsettende begivenheter ­ eller bare hendelser, som ble viktige allikevel.

Det hele er skrevet med små, nesten beskjedne fakter, som allikevel pirrer leserens ønske om å vite, og som stillfarent taler om viktige ting lenger frem. Hva som venter, se, der liggere leserens belønning for evnen til innlevelse.

Mennenskene, om de er kvinner, menn eller barn, er reflekterende, tilbakeskuende og de bærer på noe. Stort eller lite, men noe. Slik vi alle gjør. Eller hva?

Det bor ikke mye latter i denne vesle boken, men stor glede ­ ganske enkelt over å kunne lese og at Merethe Lindstrøm kan skrive.

Leif Ekle

Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 16. desember 1999.