tilfeldigvis begjær

Anne Oterholm:

"tilfeldigvis begjær"

Gyldendal 2001

"tilfeldigvis begjær" er et modig eksperiment. Det er ikke så ulikt måten flere andre unge, nordiske forfattere skriver på akkurat nå. På overflaten en hverdagslig, liketil tone, men under ligger eksistensielle katastrofer og lurer: Hva vil jeg egentlig med livet mitt? Hva må til for å kompensere for tomheten i tilværelsen?

Spennings-substitutt

Jeg-fortelleren Tyra er 29 år, har universitetsutdannelse, men arbeider som fullmektig i et bibliotek. Hun er ikke den som skal anbefale bøker, vite noe om dem, hun er den som rydder i hyllene, ordner, setter på plass. Hvorfor hun har en tanketom jobb får vi ikke vite noe om. Heller ikke hvorfor hun stjeler i butikker. Et substitutt for annen spenning og innhold i hverdagen, kanskje?

Men det er ikke bare tilfeldige ting i butikker Tyra trenger for å oppnå den tilsiktede nytelsen. Tyra trenger menn. Ikke mannen med stor M; rasjonell og moderne som hun er, tror ikke Tyra på den store kjæligheten. Men kanskje en mann som tilfeldigvis er tilgjengelig? Selv om han nå skulle være nygift med hennes egen kusine og venninne?

Dagligdagse dialoger

Tyra drikker vin og skravler med venninner. Tyra drar på hyttetur. Tyra drikker mer vin og skravler mer om vær og vind, og om mulige erobringer. Hun er rastløs, noe må helst skje til enhver tid. Nære familiebånd har hun ikke. På mange måter blir hun en prototype på det moderne, urbane, selvsentrerte mennesket, som ikke kan tenke seg noe merkeligere enn at unge kvinner ønsker seg barn, før de i det hele tatt har fått praktisert det yrket de er utdannet til.

Ligger det en kritikk, her, av den selvopptatte, innholdstomme livsførselen et visst sjikt av dagens 30-åringer har? I tilfelle er den godt skjult, under de mer eller mindre intetsigende dialogene som boken byr på. Anne Oterholm viser oss et menneske, stiller det opp for oss uten å analysere eller reflektere - men lar jeg-fortelleren selv avsløre sitt banale liv. Og det er dyktig gjort.

Mangler klangbunn

Men problemet med denne vise-frem-teknikken er at dialogene, som forøvrig fyller godt og vel 90 prosent av romanen, nettopp er så dagligdagse og overflatiske at det også forblir inntrykket vi sitter igjen med av selve romanen. Det finnes nok av reality-program uten en bakenforliggende refleksjon. Når den underliggende uroen, klangbunnen som disse dialogene skulle spilles mot, nesten helt er fraværende, griper heller ikke historien mer enn som lett underholdning, flyktig som TV-såpe.

Anne Cathrine Straume

Kulturnytt, NRK P2, 21. mai 2001

Se også