17.09.2014

Alf Prøysen

Alf Prøysen, født 23. juli 1914 – død 23. november 1970, sanger og forfatter, født på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker.

Aktiv som lyriker/sangtekstforfatter fra debuten i Magasinet For Alle i 1938.

Under krigen deltok han i revyene ved Statens Småbrukslærerskole i Asker, og fikk antatt en del revyviser hos Hansi Petra på Dovrehallen.

Debuterte på bokmarkedet med Dørstokken heme (Høvik Bokhandel, 1945), og var tidlig aktiv i NRK, hvor det eldste bevarte opptakene på lakkplate (teknikk benyttet før båndopptakeren ble vanlig), er Visa om Trygve Lie (mel. Lasse Dahlquist) fra Oslostudentenes revy Ad Undas, gjort 3. mai 1946. Sendingen av denne ble hørt av Håkon Tveten, produsent hos Iversen & Frogh A/S, som øyeblikkelig tilbød platekontrakt. Beskjedent nok nevnte ikke Prøysen at han skrev egne viser, og sang inn det Tveten bød ham, men skrev de norske tekstene til de to kvasireligiøse og ganske sentimentale, opprinnelig amerikanske Frøken, gi meg himmelens nummer og Bare pappa hadde tid (som Jens Book-Jenssen hadde refusert) april 1947, med Columbia Salongorkester (Columbia). Da platen kom ut hadde Prøysen allerede gjort mange opptak for NRK, var ved å bli

landskjent.

Det store gjennombruddet kom med de tre neste platene, barnevisene Lillebrors vise/Blåbærtur´n og Pelles bursda´/Cirkusvisa (melodier Finn Ludt) og de ramsalte folkelivsskildringene Husmannspolka/På Hamar med slakt (tradmel.), alle innspilt 17. september 1948. Særlig ble Husmannspolkaen en farsott, og den første visesamlingen, Drengstu´viser (Tiden, 1948) ble en bestselger av dimensjoner, og en like stor kritikersuksess.

Prøysen selv refererte ofte til 1948 som "det året je var sjenni". En samling barneviser, Lillebrors viser (Tiden, 1949) understreket både populariteten og kvaliteten, og det samme gjorde hans 4 plateutgivelser i 1949, med titler som Steinrøysa ned´i bakken, Den skyldige, Griskokktrøsta, Koleravisa og Musevisa.

Tilsammen gjorde han 48 innspillinger for Columbia fram til 1954, av så kjente titler som Vårvise (mel. Tveten)/Kjem du ikvell og Ungkarssorg (mel. Knut Roen)(1950), Klara på Dal og Sønnavindsvalsen (1951) og Næsning på Hamarmarten/Storken Ibrahim (1953), som innledet det fruktbare samarbeide med den svenske visedikteren Ulf Peder Olrog. Til Columbiaperioden hører også barnevisene Basarvisa (1952, tradmel.) og Skipper´n synger (1954, mel. Kåre Siem) ved siden av Julekveldsvisa (1952, mel. Arnljot Høyland), som har fått en sentral plass i den norske julesangkanonen. Noen av barnevisene ble samlet på Alf Prøysens Beste Barneviser (Columbia, 1970), mens voksenmaterialet ble samlet på Alf Prøysen (Columbia, 1971, CD 1996).

Etter at Prøysen forlot Columbia og fulgte Håkon Tveten til Philips, ble Sønnavindsvalsen og Klara på Dal gitt ut igjen, pålagt nytt orkesterarrangement (1956), et tidlig eksempel på slik teknikk i Norge.

I løpet av disse årene hadde han etablert seg som en sentral kraft både via NRK, særlig i Barnetimen For De Minste, som startet i 1951, og som forfatter. Ved siden av flere visebøker og samlingen stubber og fortellinger, Utpå livets vei (1952), hadde han satt salgsrekord (52 000 i

utgivelsesåret) med den beske romanen Trost i taklampa (1950). Skildringen av fabrikkarbeidersken Gunvor Smikkstugun som reiser hjem i "blåklokkevikua" midt på sommeren for å få med seg husmannsungdommen og tjenerne til et friere liv i storbyen, men som blir fysisk nesten drept av makta i bygda, var en intenst forsvar for den dengang så beryktede "flukten fra landsbygda". Det var nok den freske humoren i boka som gjorde boken så populær, bortsett fra i storbondemiljøet, særlig på hjemtraktene, der forakten for "svikeren og sosialisten" Prøysen var så total i mange år, at de sammes omfavnelse av ham i turismens navn etter hans død, har vært vanskelig å svelge for mange.

I samarbeide med Asbjørn Toms dramatiserte Prøysen romanen for Det Norske Teatret med premiere i februar 1952, og Siri Rom som Gunvor. Prøysen opptrådte som kommenterende visesanger mellom scenene, og forestillingen ble oppført hele 152 ganger, med ny oppsetning i 1957. Han opptrådte også så vidt i filmatiseringen (1955), der han sang egne tekster til musikk av Maj Sønstevold (utg. som eget notehefte), Blåklokkeleiken og Trippe-Tripp med Gunnar Sønstevolds orkester (Philips, 1955). Musicalversjonen, også den i samarbeide med Toms, men med musikk av Finn Ludt, hadde premiere på Det Norske Teatret i april 1963, med Egil Monn-Iversen som arrangør og Sølvi Wang som Gunvor. Hun spilte selv inn to av sangene, Blåklokkevikua/Berre Vent (Triola, 1963). Andre sanger ble innspilt med artister som ikke var med i teateroppsetningen, Tonettas Masurka med Elisabeth Granneman og Eva og Roy/Dobbelt Bokholderi med Åse og Børt-Erik Thoresen, alle på Triola. Musicalen er den eneste norske som er blitt såpass klassiker at den er blitt oppført mange ganger, men den planlagte LP-versjonen fra 1963 ble aldri gjort ferdig. Andre kjente som har spilt Gunvor er Kirsti Sparboe (Trøndelag

Teater), Britt Langlie (Det Norske Teatret) og Inger Lise Rypdal (Riksteatret).

For teatret har Alf Prøysen også skrevet Fløttardag (Riksteatret, 1952) og To pinner i kors (Det Norske Teatret, 1954, 1965, trykt på Tiden 1961) ved siden av barnemusicalen Sirkus Mikkelikski (Det Norske Teatret, 1954, 1968, prosaversjon Tiden, 1963, Kirke- og Undervisningsdepartementets barnebokpris) med Johan Øians melodier til Nøtteliten, Bolla Pinnsvin og Helene Harefrøken (Philips, 1956). I tillegg kommer sangtekster til Ulf Peder Olrogs Tingel-Tangel i natt, som også inneholder noen originalskrevne norske sanger med melodier av Bjarne Amdahl. 7 sanger finnes på en EP (Philips, 1959) med Lasse Kolstad og Astrid Folstad, mens Nora Brockstedt har laget en single med Din barndoms eventyr/Tivolivalsen (RCA, 1959). Til sangene hører også Det var på Lillehammer og Lykkehjulsduetten.

Som plateartist var Alf Prøysen tilknyttet Philips fra høsten 1954. Først med Året Rundt, et potpurri over to 78-sider, senere på EP sammen med Sirkus Mikkelikski-sangene. I 78-perioden (til 1957) spilte han inn 4 skillingsviser til akkompagnement av Robert Normann på gitar, bl. a. Lille Vackre Anna (1955), kjente viser som Tordivelen og flua (1955), barneklassikerne Hompetitten og Marte og Baldrian (1955), og de første i det lange samarbeidet med Bjarne Amdahl, Hu Martina Mo/Kjerringkjeft og Visa hennes Staslin (1957).

Helt spesiell er Tango For To, lansert av Nora Brockstedt som den første i en serie Morgendagens Melodier i et lørdagsshow i Store Studio, og en slik øyeblikkelig suksess at Noras egen versjon (RCA) raskt måtte konkurrere med Kari Diesens (HMV) og Prøysens egen duett med Torhild Lindahl, som han gjorde ytterligere tre duetter med. Om det var Brockstedtversjonen eller Prøysens egen som solgte mest, vet visstnok ingen (dette er året før VG-lista ble innført), men uansett er dette den mest solgte norske slageren før A-ha, og den eneste som i alle mulige innspillinger med millionsalg. Nora Brockstedt hadde også sitt store gjennombrudd med den i Sverige, selv om Prøysen selv gjorde en svensk versjon med Ulla Bella, og Nora sang den også på islandsk, mens Raquel Rastenni gjorde den til en evergreen i Danmark. De fleste andre internasjonale versjonene var instrumentale.

Tangoen innledet samarbeidet mellom Amdahl/Prøysen og Nora Brockstedt. Hun gjorde slagere på nytt av noen få sanger Prøysen selv hadde sunget inn tidligere (Sønnavindsvalsen, Klara på Dal, RCA 1957), og hun spilte inn sin versjon av Mari du bedåre (med Alfred Janson, RCA 1958) 14 dager før Prøysens med Gerd Røstad. Hovedsaklig spilte Nora Brockstedt inn sanger skrevet spesielt for henne, Senor Manuel (RCA 1961, også med Elisabeth Granneman på Philips), det refuserte Grand Prix-bidraget Æille så ner som a Ingebjørg/Med en fiol bak øret og Dukken i Danmark (Karusell, 1962), Bing Bang Bong/Svartsjuk Samba (Karusell, 1964) og Patriot-Paula (Karusell, 1965) koblet med skillingsviseparodien Sig haver du en venn fra musicalen Hu Dagmar (Sommerteatret i Frognerparken, 1964) etter en gammel folkekomedie. Her spilte Nora Brockstedt tittelrollen, enda en Gunvor-lignende skikkelse, byjenta Dagmar som skal gifte seg med bondegutten, men blir utrangert av "hu som har gått hime og venta", og deretter jaga fra bygda.

Herfra stammer Prøysen/Amdahls mesterverk Slipsteinsvæilsen, en vakker melodi til en tekst som begynner i idyll, men som når uanede dimensjoner når den beskriver hva alminneligheten gjør med den som måtte skille seg ut av en eller annen grunn,- "når ljåen bli kvass nok/og brynet bli med/så kjæm dom i mårå og meie dekk ned/så musikken de høre/i kveldsro og fred/det er slipsteinsvæilsen som går og går.." (skrevet av etter den tekstvarianten han ga Nora). Sangen ble vurdert som lite kommersiell, og Nora Brockstedt fikk ikke spille den inn før i 1972. Hun har gjort ytterligere to innspillinger av denne trolig beste sang som er skrevet spesielt for en kvinnelig norsk populærsanger. De resterende sangene fra musicalen er ikke spilt inn.

Fordi de var hver sitt plateselskaps store stjerner, fikk Prøysen og Brockstedt aldri sunget inn plater sammen, men en sen radioduett av en moderne skillingsvise, Per Infanterist og Olea Kokkepike (Knut Haugen/Gunnar Wennerberg) fra 1969 er utgitt på Noras 2CD Tango for to (Triola, 1995), som ellers inneholder originalversjonene av nesten alt Prøysen skrev direkte for henne, med melodier av Amdahl.

Prøysen gjorde ikke så mange innspillinger i 45-platenes tid frem til 1961, og de som gjorde størst suksess i samtida var barneplatene, singelen I bakvendtland/Det er gemt å bo på landet (1959) med lille Elin Prøysen, EP-platen Trafikk-ABC med bl. a. Kirsten Langboe (1961) og LP-platen O Jul Med Din Glede (1959) med Arild Berggren og NRKs Guttekor (Sølvguttene). I ettertid har imidlertid både Kjærest på en stol/Genservise (1959), den elleville Tango for Te-Ve med Otto Nielsen (1960) og (For her er det) Solskinn og sang (1962) blitt svært kjente. Den siste presenterte han i rollen som gatesangeren Romeo Clive i Anne-Cath. Vestlys TV-serie om Kanutten, NRKs desidert mest slitesterke barneproduksjon i svart/hvitt. Han skrev sanger til Arne Skouens Justerfilm Bussen (1961) til musikk av Maj og Gunnar Sønstevold, og til Peder Cappelens skuespill Dikter i Ulvepels (Oslo Nye Teater, 1963). Hans oversettelser av Harold Arlen/Yip Harburgs sanger til Trollmannen fra Oz (Folketeatret, 1965), ble fremført av Wenche Myhre, men det var Toril Ravnaas (Triola) som gjorde den eneste norske plateversjonen av Judy Garlands kjenningsmelodi, Over Regnbuen (Over the Rainbow).

Prøysen opptrådte første gang som oppleser av egne dikt på de tre platene med Lyrikk og Prosa I Alvor og Skjemt (NGK, 1961), med et dikt på hver. I denne perioden var han imidlertid svært aktiv i NRK, med mange opptak særlig for Barnetimen For De Minste og Søndagsposten og i fjernsynets Kosekroken og Eventyrstund. Helt fra 1951 skrev han ukentlige Lørdagsstubber i Arbeiderbladet, tilsammen nærmere 1000 stykker, hvorav en del senere er blitt utgitt i bokform. Han var også aktiv som samler av skillingsviser for Magasinet For Alle, i bokform i 5 bind, 1972-83 (Forlaget For Alle). Og han opptrådte villig i uventede sammenhenger, bl.a. sang han som fleip inn en engelskspråklig versjon av Frank Sinatras Strangers in the night,- etter lydskriftmetoden; engelskopplæringen var mangelfull for husmannsunger i tjueåra. Han kan også oppleves som undrende, eldre gårdsgutt i filmen Mannen

som ikke kunne le (1968).

Ved siden av samarbeidet med Nora Brockstedt, skrev han også tekster for andre artister, bl. a. Sjette Gongen for Gerd Røstad (mel. Amdahl, Philips, 1959) og svært personlige oversettelser av svenske viser, En glad calypso om våren for Per Asplin (Triola, 1959, senere populær i en rasistisk versjon med Banana Airlines !) og Yabba-dabba-doo Wilma for Arne Bendiksen (Triola, 1962). Den siste gjorde stor TV-suksess da Wilma (Grynet Molvig) sang den til muskuløse Vigelandsfigurer i Prospektkort fra Frognerparken (1963). Både hun (RCA) og Sølvi Wang (Triola) spilte inn Grand Prix-bidraget Far Cha Cha (1961, mel. Karl Westby). Fire gjendiktinger av Olrog finnes på en EP med The Monn Keys (Triola, 1961). Elisabeth Granneman gjorde en svært jazzifiserte og elegant versjon av Den Skyldige i 1966 (Polydor).

Som plateartist var Alf Prøysen umoderne midt på sekstitallet, og gjorde ingen innspillinger 1963-65, men hos sitt barnepublikum møtte han ikke noen motepåvirket motvilje. Radio- og bokserien om Teskjekjerringa ble påbegynt i 1957 med Kjerringa som ble så lita som ei teskje (Tiden) og fortsatt i ytterligere 3 bøker (1960, 1965, 1967) pluss senere utgivelser av enkeltstående eventyr. Teskjekjerringa ble en internasjonal suksess av dimensjoner (er det noen annen norsk etterkrigsforfatter som er representert med flere titler hos prestisjefylte engelske Penguin?), og medførte særlig stor interesse i Sverige, der en TV-serie med Birgitta Andersson som Teskedsgumman ble en stor suksess, fulgt av 3 LP-plater 1967-68 der Prøysen leser med innlagte skuespillsekvenser, og hans eneste (!) solo-LP, Alf Pröysen Sjunger Teskedsgumman Och Andra Barnvisor (Sonora, 1968). Populær var også den barneboken Den Grønne Votten (1964, Barnebokprisen).

Mens de mest "coole" og anglo-amerikanskorienterte av den nye generasjonen visesangere midt på sekstitallet hadde bare forakt til overs for Alf Prøysen og Nora Brockstedt, som var "johan" fordi de ikke lignet hverken på Beatles eller Dylan, kom det etter hvert en mer bevisst type kunstnere på banen, og disse samarbeidet gjerne med veteranene. Prøysen skrev flere tekster som fikk melodi av Alf Cranner, bl. a. Cranners gjennombruddsinnspilling, Å, den som var en løvetann (Nor-Disc, 196???). Han gjendiktet Olrogs Alice Babs-slager I Bergakungens Land fra 1951 som Dovre-Slow for Åse Kleveland (Polydor, 1966), samme år som Birgitte Grimstad debuterte med Det første som jeg ønsker meg (mel. Robert Normann, Philips), raskt fulgt av en innspilling av hennes egen tonsetting av Lomnæsvisa.

I 1966 var Prøysen på plate igjen, med en EP som inneholdt Sjarmør-Even (mel. R. Normann), Kjærlighetsvisa Hennes Dagros (fra svensk, mel. Carl Anton), Så seile vi på Mjøsa (Olrog) og Du ska få en dag i mårå (mel. Otto Nielsen). Innhold og form hadde forandret seg, og uten å ha poppet seg opp, klarte han her å kommunisere med den nye generasjonen. Plata ble ingen umiddelbar salgssuksess, men fikk godt med radiospilling og medførte et comeback over tid. Så forskjellige yngre utøvere som Lars Klevstrand og Dag Frøland (single med Du ska få en dag i mårå, Odeon 1967) begynte å interessere seg for stoffet hans, og i 1968 gjorde Prøysen både en "pop"-versjon av Tordivelen og Flua (med Gerd Røstad) og singelen Romjulsdrøm (mel. Thoralf Borg/Jørgen Hattemaker (mel. Amdahl). Den siste ble opprinnelig skrevet for Erik Bye som urfremførte den i Søndagsposten (utgitt på CD 1995). Plateselskapet benyttet seg av den nye interessen, og samlet eldre innspillinger på LP, Alf Prøysen (Fontana, 1969) og barnesamlingen Pirion (Fontana, 1968).

Prøysens siste plateinnspillinger ble en EP der han leste

egne dikt for Den Norske Bokklubben (Nor-Disc 1970) og Veivoktervisa (R. Normann/Josef G. Larsen) på En kveld med Visens Venner (RCA, 1970). Æille har et syskjenbån på Gjøvik (mel. Chr. Hartmann ble spilt inn i NRK i 1969, men ikke utgitt før i 1971.

På våren 1970 spilte han inn en serie viseprogrammer med den yngre generasjonen (Grimstad, Kleveland, Klevstrand, Cranner og svenske Alf Hambe) for TV. Han mottok Norsk Kulturråds Ærespris og startet opptakene av en TV-serie om sitt eget liv, men døde midt i produksjonstida. Serien ble omskapt til minneprogrammer året etter.

Dødsfallet ble møtt med landesorg, og Alf Prøysen ble den første fra populærmusikken som fikk sitt siste hvilested på Minnelunden på Vår Frelsers Gravlund, der han beskjedent ligger ikke langt fra Bjørnson og Ibsen. Den dobbelte LP-platen Du ska få en dag i mårå (Fontana 1971) lå 56 uker på VG-lista (nådde 2. plass) og solgte til gull (over 50 000 eks.). Både tidligere ikke innspilte viser, dikt som fikk nye melodier og nyversjoner av de kjente visene ble gjort av bl. a. Åse Kleveland, Lars Klevstrand, Alf Cranner, Tone Ringen og Kirsti Sparboe på plater blandet med annet materiale, og Erik Bye hyllet ham med sin Alf (Philips, 1973). Den populære radioserien med barndomserindringer, Det var da det og itte nå ble utgitt som bok (Tiden, 1971), samtidig som Bokklubbens Lyrikkvenner ga ut den første diktsamlingen uten noter eller besifringer, Lørdagskveldsviser.

Fra 1972 har det kommet ut fire samlinger av Lørdagsstubber fra Arbeiderbladet. I 1972 kom Verker i 12 bind, hvorav 3 med viser og vers (langtfra komplett). Serien inneholder ikke alle sangene fra teaterstykker og filmer, og skuespillene og dramatiseringene mangler også. Det er senere utgitt et stort antall bøker med enkelte barnehistorier etc.

Det Norske Teatret har med hell spilt flere forestillinger i kabaretform, satt sammen av sanger, dikt og dramatiserte stubber, som Kjæm du i kveld (1974), Når groværet kjem (1980) og Så seile vi på Mjøsa (1989), ved siden av barneforestillingene I Bakvendtland (1972) og Hompetitten (1977).

Riksteatret har oppført I Bakvendtland i flere runder, og har ellers hatt stor suksess med tre dramatiseringer av Teskjekjerringhistorier (1980, 85, 86). Under betegnelsen Fam. Fetesen har ensemblet spilt inn Teskjekjerringa på camping (Grappa, 1994) med Linda Tørklep i tittelrollen. En dansk versjon (overs. av Aase Ziegler) av Sirkus Mikkelikski, Historien om dyrenes cirkus (Populærmusikk, 1981), har musikk av sangerinnen Grethe Mogensen, som leser og synger på platen.

Interessen for Prøysens sanger og øvrige verker var stigende gjennom hele syttitallet, avtok noe på åttitallet og steg til voldsomme dimensjoner rundt åttiårsjubileet i 1994. Det nytter lite å forsøke å overskue antallet innspillinger av Prøysenmateriale i denne perioden, men enkelte LP/CD-utgivelser med bare, eller overveiende Prøysenmateriale er interessante.

Nora Brockstedt har spilt inn 3 plater med utelukkende Prøysenmateriale, Nora synger Prøysen (Play 1971), På blåbærtur i Prøysenland (Flower, 1974) og Alf Prøysen tolket av Nora Brockstedt (Jante, 1993). Disse inneholder i hovedsak sanger hun ikke har gjort originalinnspillingene av, men er likevel definitive. Hun gjorde nyversjoner av "egne" Prøysenviser på I lave sko (Fontana, 1972), og sin modig nytolking av Slipsteinsvæilsen på Hilsen Nora (Benoni, 1990).

Andre som har levert interessante Prøysenplater er Elin Prøysen med Pikeønsker fra en veranda (Odeon, 1973) og i duett med Egil Johansson på Prøysen for to (EMI, 1977), Maj Britt Andersen med Kjærtegn (Norsk Plateproduksjon 1992) med utelukkende nye melodier, signert Geir Holmsen, Viggo Sandvik fra Vazelina Bilopphøggers med Æille har et syskjenbån på Gjøvik (Slagerfabriken, 1983) og Lillibeth Lunde Elgstøen med Som Dogg i Måråsol (På Norsk, 1986).

Helt spesiell er den svenskfødte Hollywoodstjernen Signe Hassos Signe Hasso sjunger och berättar Alf Pröysen (1979).

Barnesangene finner man på plater med bl. a. Anita Hegerland (Karussell 1972), Vidar Lønn-Arnesen (1974 og 1975) og Hanne Krogh (CNR, 1995).

Mest kontroversielle er Jørn Simen Øverli synger Prøysen (Kirkelig Kulturverksted 1992) og Med blanke ark (Philips 1994), der artister fra rock, pop, jazz og folkemusikk fremfører synkretistiske versjoner på sine respektive dialekter, med resultater som strekker seg fra det affekterte og/eller anstrengt nytolkende (Karin Krog, Lynni Trekrem, Silje Nergaard, Reidar Larsen) via det greit akseptable til det helt glitrende (Pogo Pops, DumDum Boys & De Lillos). Begge disse platene viser at det er mye å hente hos Prøysen også for moderne artister fra andre stilarter, og er interessant i sine forsøk på nytolking, men plages av vedlagte innleggsbøker som hevder at dette er de endelige versjonene med de første artistene som har begrepet noe av Prøysen,- en totalt ubegrunnet fornærmelse mot Prøysen selv og andre fortolkere, ikke minst Nora Brockstedt.

I forbindelse med åttiårsjubileet ble det utgitt to CD-bokser med Alf Prøysens innspillinger, begge med fem plater. Original Prøysen (Kirkelig Kulturverksted 1993) inneholder 154 NRK-opptak 1946-70, og omfatter litt ukritisk utelukkende innspillinger av sanger med egne tekster. Noen av innspillingene har tidligere vært utgitt på plate.

Alle hans offisielt utgitte opptak, både på Columbia, Philips og andre etiketter, er samlet på Alf Prøysen på grammofon. Komplette plateinnspillinger (Philips, 1993), som også inneholder en 80 siders bok med artikkelstoff av Elin Prøysen og detaljert diskografi. Både EMI og Polygram har utgitt flere enkeltvise CD-plater i lavprisserier.

Hans verk som visedikter, lyriker og forfatter for store og små, henter nesten utelukkende sitt miljø fra Hedemarksbygdene, og synsvinkelen er som regel dyrs, barns eller kvinners, og voksne menn skildres nesten utelukkende fra disse vinklene. Hans bygdemiljø blir et mikrokosmos som inneholder all verdens problematikk, minimalisert til en form som gir ham anledning til å kommunisere den mest innviklede livskunnskap til et stort publikum som aldri føler seg intellektuelt tråkket på. Nettopp denne svært bevisste enkelheten er i seg selv genial, og gjør at hans lokalmiljø kan oppleves som nært og gjenkjennbart selv i andre verdensdeler.

Som sanger hadde Alf Prøysen ikke noe stort teknisk register, men varme, sterkt særpreg og en musikalitet som på det beste nærmet seg en jazzsangers. Både alene, med tekster til tradisjonelle melodier som han hadde plukket opp på sin vei, og i samarbeide med samtidige komponister, stod han for en produksjon av sangtekster på et høyt litterært nivå, uten av han noen gang mistet fotfestet i populærmusikken. Ingen har etterlatt seg noe lignende, og fremtiden vil by på mange både glimrende og redselsfulle forsøk på å nytolke og modernisere stoffet hans. Det finnes også et større antall ikke utgitte viser og en god del lyrikk som ikke er tonsatt så langt, og mange vil utvilsomt føle seg kallet.

Alf Prøysen er uten tvil den viktigste tekstforfatter i norsk populærmusikks historie, samtid som han er en sentral utøver av både eget og andres materiale.

Det er kommet flere bøker om Alf Prøysen, både biografier, bildepraktverk og mer akademiske analyser, men ingen har så langt skrevet den store endelige biografien som analyserer både mannen, hans verk og de mange versjonene som er blitt gjort av stoffet hans på scener og plater.

DISKOGRAFI

Egne innspillinger:

O jul med din glede. (m/flere art.) Philips 1959

Lyrikk og prosa i alvor og skjemt. 3 volumer. (m/flere art.) NGK 1961

Teskedsgumman 1 (m/flere art.) Sveriges Radio 1967

Teskedsgumman 2 (m/flere art.) Sveriges Radio 1967

Teskedsgumman 3 (m/flere art.) Sveriges Radio 1968

Alf Pröysen sjunger Teskedsgumman och andra barnvisor. Sonora Sverige 1968

Pirion. Alf Prøysen synger for barna (Coll.) Fontana 1968 (CD 1988)

Alf Prøysen. (Coll.) Fontana 1969

Hver sin vise (m/flere art.) Fontana 1969

Barnas Trafikkplate (m/flere art.) Philips 1970

En kveld med Visens Venner (m/flere art.) RCA 1970

Alf Prøysen leser egne dikt. (EP, 11 kutt) Nor-Disc/Bokklubben 1970

Alf Prøysens beste barneviser (Coll.) Columbia 1970

Alf Prøysen. (Coll.) Columbia 1971 (CD 1996)

Du ska få en dag i mårå (Coll. 2LP) Fontana 1971 (C 1988)

Den ukjente Prøysen (Coll.) Fontana 1973

Å, du gode sparegrisen min (NRK-opptak) Philips 1975 (CD 1995)

Visens Mestere. (Coll. m/flere art.)

Lytt til Norge (m/flere art). Landsforeningen mot kreft/NRK. 1980

Graset er grønt for æille. (3LP-boks, coll.) Philips 1980 (CD 1995)

Alf Prøysen fra Barnetimen for de minste. (NRK-opptak 1953-70, med pålegg av

moderne akkompagnement) Snowflake 1984

Prøysens jul. (Coll.) Philips 1990, 1993

Original Prøysen (5CD coll. NRK-opptak 1946-70) Kirkelig Kulturverksted

1993)

Alf Prøysen på grammofon. Komplette plateinnspillinger (Coll. 1947-1970)

Philips 1993

Prøysens Sommer. (Coll.) Philips 1994

Utgivelser med andre artister som fremfører utelukkende eller overveiende Prøysenmateriale:

Nora Brockstedt: Nora synger Prøysen. Play 1971

Anita Hegerland: Fra Hompetitten til Bakvendtland. Karussell 1972

Nora Brockstedt: I lave sko. Fontana 1972

Elin Prøysen: Pikeønsker fra en veranda. Odeon 1973

Nora Brockstedt: På blåbærtur i Prøysenland. Flower 1974

Vidar Lønn-Arnesen: Vidar synger Prøysen XXX??? 1974 (CD, Askeladden 1991)

Elin Prøysen og Egil Johansson: Prøysen for to. EMI 1977

Signe Hasso sjunger och berättar Alf Pröysen. Sverige 1979

Historien om dyrenes cirkus. Fortalt og sunget av Grethe Mogensen. Danmark.

Populærmusik 1981

Viggo Sandvik: Æille har et syskjenbån på Gjøvik. Slagerfabrikken 1983

Lillibeth Lunde Elgstøen: Som dogg i måråsol. På Norsk 1986

Arild Sandbakken´s Evergreen Swingers: Prøysen på vår måte. LPS 1988

Hilde Bekkevold m.fl.: Alf Prøysens jord. Toten Talent 1991

Jørn Simen Øverli synger Prøysen. Kirkelig Kulturverksted 1992

Maj Britt Andersen: Kjærtegn. Norsk Plate Produksjon 1992

Alf Prøysen tolket av Nora Brockstedt. Jante 1993

Tove Hovland. Prøysen og Prokofjev. Lydbokforlaget 1993

Div. art.: Alf Prøysens Klimpre-klonken. Polydor 1993

Fam. Ebbesen: Teskjekjerringa på camping. Grappa 1994

Div. art.: Med blanke ark - Sanger av Alf Prøysen. Philips 1994

Vidar Lønn-Arnesen: Vidar synger Prøysen 2. Askeladden 1995

Nora Brockstedt: Tango for to (2 CD coll. 1945-95) Triola 1995

Hanne Krogh: Prøysens barnesanger. CNR 1995

BØKER:

Visesamlinger, lyrikk etc.

Tiden Forlag der annet ikke er angitt.

Drengstu´viser, 1948

Lillebrors viser. 1949

Musevisa. 1949

Teddybjørnen og andre viser. 1951

Viser i tusmørke. 1951

Skøyerviser. 1952

Tingeltangel i natt. (Overs. viser av Ulf Peder Olrog) 1953

Rim og regler fra Barnetimen. 1954

Den første store viseboka (red. m/Egner, Gjelseth og Siem) Cappelen 1954

(gjenutgitt som Den store røde viseboka, 1968)

Den andre store viseboka (red. m(Egner, Gjelseth og Siem) Cappelen

1955 (gjenutgitt som Den store blå viseboka, 1968)

Julekvelds-vise. 1957

12 viser på villstrå. 1964

Fra Hompetitten til Bakvendtland. 1966

Så seile vi på Mjøsa og andre viser. 1969

Den store gule viseboka (red. m/Egner, Gjelseth og Siem) Cappelen 1970

Lørdagskveldviser. (Red. Nils Johan Rud. Bokklubbens Lyrikkvenner, 1971)

De gamle visene I med Alf Prøysen. Red. Rud. Forlaget for alle. 1972

De gamle visene II med Alf Prøysen. Red. Rud. Forlaget for alle. 1973

Skillingsviser III samlet av Alf Prøysen. Red. Rud. Forlaget for alle. 1974

Skillingsviser IV med Alf Prøysen. Red. Rud. Forlaget for alle. 1975

Samlede viser og vers. 3 bnd. 1975

Alf Prøysen. Verker. 12 bnd. 1978

Jul med Prøysen. 1981

De gamle visene V med Alf Prøysen. Red. Rud. Forlaget for alle 1983

Nå skinner sola i vinduskarmen. Red. Elin Prøysen.. 1987

Selvbiografi:

Det var da det og itte nå. 1971

Bøker om Alf Prøysen:

Knut Fjæstad: - en dag i mårå. Unge år med Alf Prøysen. Tiden. 1979

Geir Vestheim (red.): En bok om Alf Prøysen. Det Norske Samlaget. 1980

Elin Prøysen: Men graset er grønt for æille. Brevkurs om Alf Prøysens

diktning. Folkets Brevskole 1981

Elin Prøysen: Pappa Alf. Tiden. 1989

Torhild Viken/Jan Haug: Alf Prøysen. Et portrett i tekst og bilder. (Inneh.

også lyrikk og prosa og bibliografi/diskografi) Tiden 1990

Ove Røsbak. Alf Prøysen. Gyldendal. 1991