En blandet opplevelse

Noen prosjekter har større fallhøyde enn andre. Å iscenesette Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin er et slikt prosjekt. «»

Mykle-preget vår

Riksteatrets vårprogram er i stor grad preget av Agnar Mykle. Torsdag hadde «Sangen om den røde rubin» urpremiere, en måned etter setter de opp «Ali Baba og de førti røverne», en dukketeaterforestilling som Mykle i sin tid skrev manus til.

Med førstnevnte prosjekt satser de, og de vet de får mye publisitet.

Hvem er vel ikke interessert i et teaterstykke basert på en bok som i sin tid ble forbudt blant annet på grunn av erotiske skildringer?

Erobringer

Her er den største fellen å gå i: Erotikkens. Og Riksteatret står dessverre og vipper på kanten av den fella innimellom. Det er synd, for det er mye som er fint med denne oppsetningen.

På mange måter er den todelt. En del handler om Ask Burlefots mange erobringer og overharvinger. Erobringene gestaltes av tre relativt nyutdannede skuespillere, og disse får stor plass i forestillingen.

Det blir kanskje nødvendig å ha dem der, samtidig som dette valget ikke er med på å gi forestillingen dybde, snarere overfladiskhet. Det er kanskje også poenget, men Asks mange kvaler kommer dårlig frem i denne delen av forestillingen.

Den andre delen av forestillingen handler om Ask, Embla og Asks indre stemme. Den delen er mye mer interessant.

Stilisering

Det sier seg selv at mye må stiliseres når en bok med erotisk innhold tas til teaterscenen. I alle fall er dette teatrets måte å gjøre det på. I denne forestillingen er det brukt koreografi for å skildre mange av Asks opplevelser og reaksjoner, og det er Ingun Bjørnsgaard som står for koreografien.

Merkelig nok oppleves den ikke integrert i forestillingen, den er hele tiden bortenfor det som skjer, eller utenfor handlingen. Det er rart, for Bjørnsgaard er en av Norges mest dyktige koreografer.

I tillegg egner sex seg dårlig på en teaterscene. Det blir fort uinteressant, selv når vi snakker om Ask Burlefot. Det er på en måte forståelig at noe må til under iscenesettelse av nettopp denne boken, samtidig kunne forestillingen hatt like godt av at disse scenene enten ble gjort på en annen måte eller kuttet.

Disse valgene gjør at andre sider ved Ask nærmest forsvinner – for eksempel kunstnersiden av ham. Vi hører om den, men den blir aldri reell. Han snakker om litteratur, komposisjon og kontrapunktikk, men vi hører aldri noe av det han komponerer. Fiolinen hans er kun med som bagasje.

Fantastisk scenografi

Men scenografien er fantastisk. Olav Myrtvedt har skapt et poetisk rom som minner om en park med store, duftende blomsterbusker. Parken er en gjennomsiktig vegg som på mange måter ligner skjermbrett, de kan åpnes som dører og i det hele tatt brukes på utallige måter, slik god scenografi kan.

I tillegg er veggen fint lyssatt, og den er med på å skape et poetisk rom som gjør forestillingen godt.

Scenografien korresponderer spesielt fint med resten av oppsetningen når det fine med Mykles språk trekkes frem. Det kommer når Ask møter Mannen i parken, spilt av Bjørn Skagestad.

Mannen i parken blir en slags forteller, en knappestøper eller Asks alter ego, og i samspill med ham kommer Asks indre liv frem. Her blir forestillingen interessant. Mannen i parken er subtilt og godt spilt av Skagestad, og denne skikkelsen er med på å løfte det interessante med romanen frem.

God Ask

Ask i Mattis Herman Nyquists skikkelse gjør en god jobb. Han er en Ask vi tror på, og på mange måter bærer han hele forestillingen, støttet av Bjørn Skagestad og Line Verndals Embla.

Vi skulle gjerne sett mer av henne og mindre av Asks erobringer – for det er først når han møter henne at forestillingen blir interessant, først når han utfordres av Mannen i parken at det skjer noe.

Om dette i større grad enn alle de andre erobringene hadde vært utgangspunktet for forestillingen, hadde «Sangen om den røde rubin» blitt helt annerledes teater.

Mesteparten av tida går bort til disse tre jentene, og jeg skulle ønske handling og tematikk lå på et annet plan. Teater er handlingsdrevet, men ville gjerne sett mer til den eksistensielle problematikken.

Skinn

Som teaterforestilling får jeg det ikke til å henge helt sammen. Første del har i sum noe uinteressant over seg – vi kommer ikke inn til kjernen, ikke ordentlig.

Det er akkurat som om de viser meg et skall, at de aldri får sagt det egentlige. Men i øyeblikk funkler det i den røde rubinen.

Og når den først funkler, skinner den riktig så fint.