”Star Trek” er enhver kinogeeks våteste drøm, og fikk meg til å føle meg som en ivrig skolegutt igjen. Abrams gir oss følelsen av å være med på et fantastisk eventyr i et univers fullt av farer, oppdagelser og muligheter. Jeg er mer enn begeistret. ”Star Trek” er ikke bare god, den er galaktisk god!
Stjerneflåten drar til planeten Vulcan for å undersøke et nødsignal.
Planeten viser seg å være under angrep fra et enormt og mystisk romskip. Dette skipets kaptein viser seg å være ute etter hevn for noe som ikke har skjedd ennå, og hevnen er rettet mot ett av besetningsmedlemmene om bord i U.S.S. Enterprise.
Filmen makter å fortelle en spennende og medrivende historie som vil tilfredsstille både nybegynnere og gamle Trek-fans. Et mesterstykke i seg selv!
Nye og friske bekjentskaper
Filmen går tilbake til den originale besetningen om bord i stjerneskipet U.S.S. Enterprise.
Vi får se hvordan Jim Kirk (Chris Pine) jobber seg oppover i Stjerneflåten, hvordan samarbeidet med Spock (Zachary Quinto) starter på et uheldig vis, og hvordan de andre besetningsmedlemmene kommer inn i bildet, som Uhura, Scotty, Sulu, Chekov og Dr. McCoy.
Mange av figurene i filmen er godt kjente fra den originale tv-serien og flere filmer, men likevel virker bekjentskapene nye og friske.
Interessant gjeng med særpreg
Spesielt imponert er jeg over Chris Pine og Zachary Quinto, som har trådt inn i to av filmhistoriens mest kjente roller, Kirk og Spock. De tar kommandoen over figurene fra første stund, og gjør dem til sine egne med både mer humor og følelser enn de hadde fra før.
Pine har noe Leonardo DiCapriosk over seg, og skal bli spennende å følge i denne rollen. William Shatner er allerede glemt. Resten av besetningen er en interessant gjeng figurer med særpreg. Interaksjonen mellom dem gir filmen liv.
Et fantastisk skue
Abrams har laget tidenes mest actionfylte Star Trek-film. Handlingen spinner fremover i et imponerende tempo, og det er aldri mangel på noe å måpe over på den visuelle siden.
Det er et fantastisk skue, både når planeter imploderer, stjerneskip braker sammen eller når U.S.S. Enterprise entrer warp-fart. ”Star Trek” er kanskje den vakreste sci-fi-filmen jeg har sett.
Vekket den gode kinofølelsen
”Star Trek” anno 2009 er ikke helt uten skjønnhetsfeil. Jeg kunne ha satt fingeren på et par ting ved manus, noen regivalg og noen litt merkelige forsøk på humor. Men helheten er så gnistrende god at jeg overser det.
Det viktigste er at filmen vekket den riktig gode kinofølelsen i meg, en følelse som er vanskeligere å vekke, dess eldre man blir, og dess flere filmer man har sett. ”Star Trek” gjorde det, og nå vil jeg ha mer!
Jeg tror jammen jeg har blitt en Trekkie!
