Tysk smerte

Da Mads Larsen i sin tid vakte en viss oppsikt i norske medier med sin debutroman "Pornopung", skrev han lite om fysisk smerte. I den grad det fantes smerte i en manns liv, så lå denne i å bli avvist. Barbert pung var en av de hjelpemidlene vi kunne ty til for å unngå dette.

Nå har romanen "Våtmarksområder" av Charlotte Roche kommet i norsk oversettelse. Her er det en ung jente som styrer barberkniven ned mot underlivet, men ikke bare til området rundt kjønnsleppene. Hun fortsetter bakover, og når vi møter henne er hun innlagt på sykehus med et barberingssår nær anus som ikke vil gro.

Det gjør vondt.

Omsorgssvikt

I motsetning til hos Larsen, så forstår vi at sex for Roche ikke bare handler om nytelse. Baksiden av medaljen er sex som tvangshandling, som kompensasjon for at Helen er blitt utsatt for grov omsorgssvikt. Hennes målsetting er å forsøke å gjenforene sine skilte foreldre ved sykesengen. Logikken burde være gjenkjennelig for alle krisepsykiatere som jobber med tema som selvskading og selvmord blant ungdom.

Helen bruker kroppen aktivt som verktøy for å frigjøre seg som kvinne. Hun elsker å ha sex når hun har menstruasjon, hun liker ikke å vaske seg etter å ha blitt sprøytet full av mannlige kropssvesker. Alt dette er et opprør mot det hygieniske regimet hun vokste opp med, der moren forsøkte å overbevise henne om at kroppslukt og kroppsvesker ikke var kvinnelig.

Kronglete tittel

Derav hatet mot velpleide kvinner, som har stelt "håret, neglene, leppene, føttene, ansiktet, huden og hendene. Farget, forlenget, lakket, peelet, nappet, barbert og kremet", for å sitere Charlotte Roche. Tittelen "Feuchtgebiete" - "Våtmarksområder" er egentlig en litt overraskende kronglete tittel på en roman som ellers er rett på og utysk i sin setningsbygning både i originalen og i den norske oversettelsen til Astrid Nordang.

Dette er en kompromissløs og gjennomført debutroman. Bare unntaksvis opplever jeg de drøye underlivsskildringene som sjokkeffekter. Det går unna her, selv om jeg gjerne skulle sett sexen litt mer gestaltet og litt mindre omtalt, og årsakene til problemene litt mer satt i scene og litt mindre forklart.

Fast forward

Roche er tidligere programleder for det populære musikkprogrammet Fast forward på den tyske kanalen Viva 2. Kanskje kan dette forklare det enorme salget i hjemlandet, for boken er egentlig alt for rasende, monologisk og lite episk til å appelere til et bredt publikum.

Boken er som et skrik fra sykesengen, der det kvinnelige kjønnsorganet blir skildret som et åpent kjøttsår. På sitt beste klarer forfatteren å løfte teksten opp fra underlivet, og skape bilder av noe vi lenge har visst: kjærlighet og sex kan gi oss sår som ikke vil gro.