Sjokkert over historieforskning

Forsvaret styrer i stor grad hvem som får forske på andre verdenskrig i Norge, og hva de får forske på. Det er en svært uvanlig ordning, og dette kan være svært uheldig, mener flere fagpersoner.

- Det gjør meg blek

Den danske historikeren og journalist i Berlingske Tidende, Bent Blüdnikov, blir sjokkert når NRK forteller ham hvordan krigsforskning i Norge finansieres.

- Det lyder som en ganske skrekkelig ting, det gjør meg helt blek. Det kommer som en ubehagelig overraskelse å få høre at det er innblanding fra den offentlige sektor på den måten. Det skal det absolutt ikke være, sier Blüdnikov.

En rekke forskere og journalister har den siste tiden påpekt at den hele sannheten om Norge under andre verdenskrig ikke er fortalt. Yngre historikere har ofte andre perspektiver, men de trenger økonomisk støtte for å få fram historiene. Og det får de ikke, i følge historiker Lars Borgersrud ved Universitetet i Oslo.

- Tildelinger diskuteres ikke

- I dag går hovedtyngden av disse midlene til noen utvalgte forskere via kanalene i Forsvaret. De blir aldri synliggjort, de blir aldri diskutert, fordi de er ikke underlagt de prioriteringsdiskusjonene som må gjøres innen forskningsråd og universiteter om hvordan man skal fordele forskningsmidler, sa Borgersrud til Kulturnytt mandag.

Borgersrud hevder at forskere ved Hjemmefrontmuseet har gitt dårlig konsulenthjelp til filmen om Max Manus, og at hovedpersonen ville snudd seg i graven , hadde han sett filmen om seg selv.

Historikere kan søke om midler fra Forskningsrådet, men det er uklart hvor mye penger rådet i dag gir til prosjekter om den andre verdenskrig. Forsvaret finansierer to til tre forskerstillinger på Hjemmefrontmuseet, og deler hvert år ut opptil 700 000 kronner til utvalgte eksterne prosjekter.

Men dette er penger som er styrt av preferanser, mener forfatter og journalist i Bergens Tidende, Olav Kobbeltveit.

- Historien er for sminket

- Det sitter et miljø rundt Hjemmefrontmuseet som har interesse av å fremstille historien slik og sånn. I hovedsak vil den historien være korrekt, men når det har gått over seksti år siden krigen er slutt, må en tillate at det kommer inn andre fortellinger som kanskje er litt ubehagelige. De er med på å nyansere en historie som jeg tror er litt for sminket.

Kobbeltveit mener derfor at det er på tide å slippe til andre miljøer.

I Danmark ble det tidlig på 90-tallet opprettet et fond på 25 millioner kroner for unge historikere og ny forskning om andre verdenskrig. Etter dette har det kommet et skred av nye bøker som tar for seg de mørkere sidene av dansk krigshistorie.

Fond for fri forskning

- De første førti-femti årene etter krigen konsentrerte de danske historikerne seg om frihetskampen. Men de siste ti årene har yngre historikere tatt opp de mer betente emnene, sier Bent Blüdnikov.

- Det dreier seg blant annet om de danske østfrontkjemperne og behandlingen av tyskerpikene, og om hvordan den danske industriens profiterte på samarbeid med tyskerregimet.

På nittitallet trykket Berlingske Tidende en artikkelserie om megakonsernet Riffelsyndikatet, som gjorde store penger på å handle med tyskerne. Dette frembrakte sterke reaksjoner, og eieren av Riffelsyndikatet forlangte boikott av avisen. Daværende statsminister Poul Nyrup Rasmussen tok etter denne hendelsen initiativet til fondet som skulle sikre den kritiske historieforskningen.

Selv har Blüdnikov forsket på den dårlige behandlingen mange jødiske flyktninger fikk i Danmark i forkant av krigen, et lite populært tema. Likevel er dette viktige historier, mener han.

- Man skal fortelle om de dramatiske skjebnene og ofrene. Hvis vi ikke gjør det, går vi glipp av en helt vesentlig del av historien.

- Midlene må bort fra Forsvaret

Nå må pengene som går til å forske på Norge under andre verdenskrig bort fra Forsvaret og Hjemmefrontmuseet, mener Olav Kobbeltveit.

- Det viktigste er, etter min mening, å få bort den praksis at disse pengene i stor grad skal gå via Forsvarsdepartementet og inn i disse miljøene – som fremfor alt har som interesse å forsvare den historien de selv har vært med på å fremstille i seksti år.