Ordre

Stein Mehren har skrevet over 50 bøker og har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris sju ganger. Han er uten tvil en av de viktigste poetene i siste halvdel av 1900-tallet. I den nye diktsamlingen "Ordre" møter vi både en velkjent og en ny Stein Mehren.

Gammelt og godt

Stein Mehren er på mange måter en bærer av den romantiske tradisjonen etter Henrik Wergeland; han skriver sterkt pasjonerte dikt om menneskets plass i universet, om individets kamp og ansvar i en stadig mer markskrikersk verden. Han skriver om kropp og ånd, hjerte og tanke, kjærlighet og religion. Han undrer seg over det mysterium et menneske er. Og han skriver om dikterens plass utenfor samfunnet, som en seer, en sjaman, en som skal besynge og beskrive det han ser.

Nytt og godt

Alt dette er tilstede i årets diktsamling. Nytt av året er den sterke tematiseringen av sykdom, aldring og død. Dette henger tydelig sammen med dikterens egen livssituasjon. Stein Mehren lider av Parkinsons sykdom, en sykdom som lammer bevegeligheten og kan føre til at pasienten etterhvert blir sterkt pleietrengende. Flere av diktene i samlingen er hjerteskjærende i sin beskrivelse av et menneske som klamrer seg til livet, med nebb og klør. Den som tidligere har undret seg over alt som finnes på den andre siden, skriver nå at

"Jeg får aldri nok av livet

Jeg vil ikke inn i labyrintene av en sjelevandring. jeg vil ikke

miste sjelen min i et tomt nirvana

Jeg får aldri nok (...)

Jeg vil leve

Leve leve leve"

I sykdommen klarer Stein Mehren å se seg selv utenfra. I diktet "Parkinson On and Off " er Mehren på sitt beste:

"Jeg er en vanskelig person å ha

som pasient. Særlig for doktor

Parkinson. Jeg forsøker å bære

sykdommen hans, men jeg mister

den stadig, kaster den fra meg

på bakken. Og springer av gårde

glad og ett som en fugl

Å nei du, så lett er det ikke

å slippe fra meg, brummer Parkinson

Han stanser, plukker opp fra gaten

et stort anfall og legger det over

akslene mine. Bær videre

sier han, og jeg bærer"

Her kan asossieres til kors og Kristus, til skyld og offer, samtidig som bildet er helt konkret: Vi ser pasienten, som helst vil gå lettlivet ut i verden, vi ser doktoren (den engelske legen James Parkinson var den som første gang satte en benevnelse på sykdommen i 1817) og vi ser sykdommen, som et teppe av bly, tungt og vondt å bære.

Hjerteblod og humor

I flere av diktene beskriver Stein Mehren konkrete scener fra et pleiehjem der vi må tro han er innlagt. Det handler om mangel på pleiere, om vennlige sykepleiere fra Asia som arbeider doble vakter for å sende penger hjem. Det handler om sorgen og smerten ved ikke å kunne kontrollere kroppen som før, og det handler om angsten for å dø. Dette er skrevet med hjerteblod, men også selvironi og humor.

Ikke alle de humoristiske forsøkene er like vellykket. Særlig ikke når de blir ledsaget av nødrim. I et langt dikt til Märtha Louise, der dikter-jeget sier at han også har sett engler, tar det helt av:

"Prinsesse er hun

med og uten krone

Hun tar av seg skoene

Løper barbent bort i gresset

Løper bort med Ari Behn

Også han med bare ben

Han er en villstyring fra gutterommet, kottet

Hun er en villstyring rett fra slottet (...)

Man kan tenke seg at denne humoren, de skrå blikkene på samtiden, er en måte å holde livsgnisten levende på. "Ordre" er i så måte en svært ildfull og levende diktsamling, en tekstsamling skrevet på tross, og det er imponerende. Når det er sagt:

Forterpede bilder

"Ordre" er en lang samling med 126 velfylte sider. For min del kunne den godt vært redigert ned. Flere av diktene blir lettvintheter, andre ganger føles det som om dikteren gjentar seg selv og går på tomgang. Metaforbruken blir forterpet, synes jeg, når vi får høre om gamle damer som "fyker som solvinder ut over markene i sin ungdom" at "å dikte er (...) å grave seg inn i en blind sol", noen blir "sett og gjenkjent av en synsk sol", vi leser om "en skygge gjennom språkets sol", dikter-jeg'et strekker seg "mot smertens sol" - til og med "de forsvunne solers sol" er med i diktene.

Samlingen innholder også historiske dikt, politiske dikt, dikt om det å holde fast verden med ord. Her er en dikter som har mye han vil ha sagt, og som må få sagt det før tiden renner ut. På sitt beste er han kraftfull, spissformulert og suggererende. Og denne gangen dessuten sterkt personlig.