Av Leif Ekle
Tom Kristensen har hatt betydelig fremgang med spenningsbøkene sine etter debuten med En kule i 2001. Han fikk Rivertonprisen i 2006 for Dødsriket. Nå foreligger den sjette boken fra Kristensens hånd på sju år, men hans nye utgivelse imponerer ikke.
Råtten bistand
Tom Kristensen har et godt grep om det fortellertekniske håndverket sitt; det viser han også denne gangen, i det han beveger seg inn i nytt landskap i valget av bakteppe.
Riktignok er Joachim, mannen som slipper ut av fengsel en tidlig vårdag, økonom av yrke og har havnet i det berømmelige baret som indirekte følge av yrket sitt, men det hele har sitt utspring i Sudan; i norsk bistandsarbeid, i korrupsjon, i råtne egg som vet å sko seg mens pengeflommen strømmer forbi, i overgrep mot fattige mennesker, i krigsforbrytelser og et norsk, naivt bistandsdepartement ledet av politikere fra SV.
Og i sakens kjerne; en kristelig norsk bistandsrådgiver med anledning og makt til å forvalte enorme summer i den gode gjernings navn. En makt som også omfatter evnen til å skaffe lokale mordere og krigsforbrytere et fristed i Norge. Slik makt – og bruken av den – genererer hevntanker og ønsker om avsløring.
- Skraper i overflaten
Som sagt; teknisk fungerer Kristensens historie – han starter flere steder på en gang, antyder instruktivt sammenhenger uten å røpe dem og lar det hele løpe sammen til en helhetlig, dramatisk avslutning.
Problemene er imidlertid mange og oppstår på andre plan; en god roman er sjelden bygd på teknikk alene – det gjelder også kriminalsjangeren: Kristensen har gjort sine undersøkelser, tematikken er som antydet interessant i utgangspunktet. Men; så lenge resten forblir i det utvendige, så lenge research aldri fører til innsikt og engasjement blir det hele værende på nivået påstander, til dels lettvintheter, som nokså kraftløst skraper i overflaten.
Sviktende psykologi
Psykologien er det aspektet som svikter mest fundamentalt. Leseren skal nokså langt nedover i hierarkiet av personer før behovet for personlig dimensjon er så begrenset at det vi får vite kan sies å holde vann. For så vidt symptomatisk for mye av det som selger godt i vår tid, antas det at en rask og lettfordøyd antydning til følelesliv, malt med egnede sjablonger, er tilstrekkelig til å bære personen gjennom historien.
Den sudanesiske kvinnen Dalila Taha er den eneste som nesten klarer seg ut av dette som helt og troverdig menneske. Andre står ut som røde tommeltotter av spørsmålstegn. Det hjelper lite at Kristensens språk bygger opp under det lettvinte inntrykket ved å mangle både liv og ikke minst konsekvens.
Såvel YouTube som Facebook spiller tidsmessig sine roller i romanen. Det gir samtidsvalør til beretningen, samtidig som de er vevd inn i historien på en måte som gir mening. Dessverre fremstår andre datatekniske beskrivelser som påklistrede, gammelmodige og i alle fall unødvendige.
Det er sikkert mulig å lese denne boken som en spennende historie, også som en med viktig tematikk. Bare synd at den ikke henger bedre i hop.