Matteuspasjon

Sebastian Hartman har laget en forestilling i tre deler. I første del møter vi den frafalne presten Thomas og hans tvil på Guds eksistens. I andre del møter vi den fundamentalistiske Brand, som krever at man gir alt for troen. I den tredje delen blir vi fortalt at blant annet naturkatastrofer skal varsle dommedag og Jesu tilbakekomst. Han lar oss møte en Jesus som sliter med å leve opp til Guds krav og lar seg friste av en kvinne.

Troens makt i vår tid

Som helhet går ”Matteuspasjon” av Sebastian Hartmann rett inn i vår tid. En tid der religiøs tro er blitt en bærende makt i verden gjennom fundamentalisters vilje til vold. Det aktualiserer troen. Troen som makt. Hele den vestlige del av verden bygger på den kristne tro, men hvordan står det til med den i våre sekulariserte samfunn idag ? Trenger vi Jesus ? Kan vi forholde oss til en Jesus ? Og i så fall hva slags Jesus ?

Siste del er best

Forestillingen oppleves i lengste laget – og da har ikke Hartmann lyktes helt. Han har lagt sin urpremiere, som egentlig skulle vært i Leipzig der han er blitt leder for Centraltheatret, til Norge, i anledning Ibsen-festivalen. Det føles riktig i og med at ”Brand” utgjør en dominerende midtdel i forestillingen. Enda bedre hadde det vært om ”Brand”-delen hadde vært mer vellykket. Den er støyende og langtekkelig.

Den tredje delen, derimot, imponerer. Med tysk grundighet og kompromissløs regi, har Hartmann grepet tak i premisset for hele vår kultur: At Jesus skulle lide og dø på korset for at vi skulle bli frelst. Han har skapt et sterkt kunstnerisk uttrykk for det bærende symbol for vår vestlige kultur de siste to tusen år. I den tredje delen diskuterer Hartmann Jesus-skikkelsen og premisset for hans rolle og makt.

Ingmar Bergman

Hartmann har laget et teater-triptykon. Første del er basert på ”Nattverdsgjestene” av Ingmar Bergman, andre del er basert på ”Brand” av Henrik Ibsen og den siste delen er basert i hovedsak på de tre siste kapitlene i Matteus-evangeliet og noen tekst-utdrag fra Bachs Matteuspasjonen og noe fra Leo Tolstoj og Saramago. Fra Bachs Matteuspasjonen har Sebastian Hartmann først og fremst hentet ledemotivet som ber Gud forbarme seg over menneskene.

4 timer og 40 minutter

Om den tyske regissøren Sebastian Hartmann hadde klart å begrense seg, hadde den meget interessante forestillingen om kristen tro også blitt en gjennomført stor opplevelse. For her var det mye spennende. Først en representant for vår tid, den frafalne, som ikke lenger tror på Gud. Og har mistet kjærligheten. To ting som henger sammen. Så den kompromissløse troende, Brand. Han som går over lik for sin tro.

Hartmann fremstiller ham som en klovn synes jeg. Sort frakk og flosshatt gir ham et spesielt utseende, og det er mer komikk enn storhet over fremtoningen. Det gir jo grunn til å tro at det er en kommentar her fra Sebastian Hartmann om fundamentalistisk tro og utøvere av denne type tro.

Jesus

Jesus-skikkelsen i siste akten, derimot er gjennomført seriøs og fremstilles med stor styrke. Han er lidelse og håp, trussel og løfte på en gang. Akten åpner på en mørk scene, bare belyst av et tre meters høyt neon-kors på bakveggen. Mellom korset og Jesus står metallskjelettet av den lille kirken fra ”Brand”.

Jesus, som er skjeggløs og kledt i vanlige bukser fra vår tid, siterer sentrale ord fra kapittel 24 og 25 i Matteus. Kapitlene som forteller om varslene før Jesus kommer tilbake. Han gjentar ord som ”lovløshet”, ”krig”, ”stjerne”, ”måne og ”naturkatastrofe” opptil 25 ganger med styrke og musikalitet. Det skaper en suggererende stemning og oppleves som trusler vi ser i dag. Jesus lar seg friste av det han tror er en kvinnelig skytsengel.

Samværet gjøres blodig og de to havner sammen i en meget symbolsk søppel-container. Så dukker Judas opp og Jesus forteller hvordan han har savnet ham. Men Judas er vred på Jesus og mener at han er en frafallen fra sin egentlige oppgave. Som er å lide på korset.

Hva betyr en tro

Motivet med Jesu fristelse til å unngå sin sjebne og nyte et vanlig liv med en kvinne, er et motiv som også er filmet av Martin Scorsese i ”The last temtation of Christ”. Denne svært teatrale og dramatiske siste akten i Sebastian Hartmanns ”Matteuspasjon” diskuterer vår holdning til Jesus. Våre forventninger til en guddom. Hva skjer med menneskene når de mister troen. Blir vi noensinne helt uavhengige av tro? Livet igjennom? Og hva kan troen gi oss? ”Gott mit uns” (Gud med oss) står med store bokstaver på det hvitmalte sceneteppet, som et ønske eller håp?