Stemning, orginalitet og integritet
I løpet av et sørgelig kort liv klarte den unge sangeren Radka Toneff og de musikerne hun jobbet sammen å skape musikk med en stemning, en originalitet og integritet i tilnærmingsmåte og fremføring vi sjelden får oppleve.
Så mange år etter hennes død høsten 1982 burde det derfor være en kjærkommen glede å endelig kunne lese en biografi – den velfortjente beretningen om det som dannet grunnlaget for og førte til denne arven fra et så ungt menneske.
Har vi kontakt?
Omslaget på Marta Breens bok fylles av et glimrende svart-hvitt-bilde vi har sett før, tatt av Svein Christiansen, der den ung Radka, gjemt bak tonede briller og et tvetydig alvorsansikt lar oss undre; har vi kontakt eller har vi ikke?
Skuffelsen over kvaliteten på denne teksten meldte seg ikke med en gang. I starten er en summarisk, rask fortelling med litt tilfeldige detaljer grei nok. Leseren vet det kommer viktigere ting. Vi blir passe kjent med familien, en dominerende far av bulgarsk opprinnelse, et musikalsk og folkemusikkorientert oppvekstmiljø. (Radka Toneff kunne det meste om bulgarsk korsang lenge før vi andre falt i staver over Le Mystére de Voix Bulgares en gang på åttitallet).
Lett innfallsvinkel
Men i det øyeblikket det blir klart at nesten alle hendelser som tas med, nesten alle sider ved historien, blir behandlet på samme måte, med samme lett-journalistiske og ikke-ambisiøse språkform og samme innfallsvinkel, kommer først undringen – så skuffelsen. I det den plagede sangerens første selvmordsforsøk behandles i samme stemningsleie, og med tilsvarende vekt, som historien om Arild Andersens gamle folkevognsbuss og det motorhavariet som forsinket en reise til Bulgaria, er det klart at det er slik denne boken er skrevet.
Visst er det interessant informasjon å finne – kanskje aller mest om Toneffs forhold til tekst og valg av lyrisk materiale. Men; Breen har snakket med en rekke kunnskapsrike og reflekterte mennesker som kjente Radka Toneff og var glad i henne. Arild Andersen er en av dem. Da er forfatterens utvalg av det intervjuene har gitt ubegripelig.
Jeg sier heller ikke at det ikke tilbys forklaringer i Breens tekst og intervjubrokker. Det er bare det at livet og særlig det plagede livet ikke er så enkelt og derfor ikke kan behandles og forstås utelukkende på overflaten. Ikke hvis noe av hensikten er å vise den omskrevne personen respekt.
Lite musikk
Det står forbausende lite om musikk i denne boken – og da mener jeg ikke hvem som spilte med hvem og på hvilket sted til hvilket tidspunkt. Jeg mener; musikk! Visst er det vanskelig å skrive om musikk, men Radka Toneff var sanger – en betydelig sådan. Da hjelper det lite å demonstrere en viss kjennskap til jazzmiljøenes språklige innekoder.
Breen har valgt en ikke-akademisk form, der hun ikke opererer med fotnoter og grundige kildehenvisninger. Kanskje ut fra en tanke om at den slags like gjerne forstyrrer som beriker lesingen. Greit nok, så lenge informasjonen finnes der. I den sammenhengen er det påfallende hvor mange sitater som virker klippet direkte ut av Karen Friviks radiodokumentar om Toneff fra 1998. God kreditering er nå engang en del av folkeskikken.
Vi må bare håpe at noen kan sette seg ned og lage noe bedre om Radka Toneff og hennes musikk.
