Vår åndelige far

Jeg gikk inn den såkalte maratonporten på sportsarenaen - og fikk være med på et maratonløp. Slentrende løpt, men et langt løp!

Se videoklipp fra konserten

Først gjør Lillebjørn Nilsen en godkjent jobb, etter en skeiv start. Lillebjørn synger nesten en hel sang før noen husker å dra opp lyden på ham! Pinlig.

Men når det gjelder 73-årige Cohen: Han jogger inn på scena i dress og grå borsalinohatt.

Født med denne gudegaven

Han har laget så mange sofistikert spunne sanger – enten de er såre eller hits, høres de ofte så uanstrengte ut. Som han synger sjøl: han var født med denne gudegaven. Jeg vet jo at de ikke kommer lett, Cohen er nærmest indikasjonen på tidvis plaget kunstner. Men det høres ofte ut som han med lett kropp og kjapp hjerne løper hinderløp. Og derfor sitter jeg på stolen og lurer: føles det like lett framført? I den alderen: spinner han fortsatt like fint?

Allerede på første sang, ”Dance me to the end of love”, fører han meg over ei malmbro inn i hans verden. Når den dype stemmen lander på siste ”La”, vil jeg ha det sånn hele kvelden. Og han fortsetter: Han synger mot ei fløyte, så en orientalsk gitar, som han vil danse med hvert instrument, som var de kvinner?

Stemmen både risper og heler. Og bandet er egentlig perfekt avstemt. Men om jeg skal trekke fram noen som gir meg en spesiell kveld, er det strengemannen på bandurria og de kvinnelige vokalistenes gospel og englesang.

Magien blir nær uforklarlig vakker i det noen kaster opp ei blåklokke på scena, som Cohen holder i sin hånd mens han framfører teksten med refrenget som starter med

Ring the bells that still can ring

Forget Your perfect offering

There is a crack in everything

That´s how the light get in

(artikkelen fortsetter etter bildet)

Det blir litt for langt. Jeg hadde følt guds nærvær i stemmen hans kanskje sterkere om den stilnet tidligere. Men jeg skal ikke ta fra de andre gleden ved å få så lang tid med mannen, all den tid det sikkert er siste gang de fikk møte ham, og det var 100 prosent gjennomført hele veien.

Hans religiøse kall

Og ja, det føles uanstrengt. Jeg blir rørt, jeg ler og imponeres! Han forteller han har sett lyset, endelig, etter alle religionene han har prøvd, i korjentenes fjollete ”du-dam-dam”. Han tar stadig hatten av seg for oss, i ydmykhet over å få jobbe for våre smil. Medregna pause står mannen på scena i 3 timer! Jeg tror selve arbeidet, sangen, framføringa, det å være vår leder, er hans religiøse kall.