Anmeldelse av Kirke og Kultur 2 2008-06-03. Ved Kjell Lars Berge
Forventningene var store før lesningen av Kirke og Kultur nummer 2 2008. Norsk tidskriftforening kåret Kirke og Kultur til ”Årets tidsskrift” for 2007.
Det er ikke et dårlig skussmål for et tidsskrift som mange vil mene har en begrenset lesergruppe. Med redaksjonens egne ord er ”målgruppa” “kulturinteresserte, særlig innen det kirkelige kulturliv”. Denne temmelig nøytrale formuleringen antyder at tidsskriftet for en stor del er skapt og vedlikeholdt i opposisjon til en kirke og til aktive kristne som har vært skeptiske til det ordet ”kultur” i norsk dagligtale oftest viser til: teater, litteratur, skolert dans og billedkunst, stort sett det som vi med en noe mer nyansert begrep ville kalle ”høykultur”.
Kirke og Kultur er stedet der mennesker med forankring både i kirke og høykultur kan møtes til erfaringsutveksling og meningsbryting.
Kirkelig kulturfiendtlighet
Flere av artiklene i det aktuelle nummeret av bladet markerer posisjoner der denne motstanden mot kirkelig kulturfiendtlighet aktualiseres. Det gjelder både Rolv Nøtvik Jakobsens artikkel ”Teater og gudsteneste. Frå kyrkjelege og kulturelle fordommar til skjebnefelleskap” og Kari Veitebergs ”Gudstenesta som performativ praksis”. Begge artiklene drøfter likheter og ulikhetert mellom gudstjenester og teaterforestillinger.
Hos Nøtvik Jakobsen er tilnærmingen historisk. Han viser til den trønderske og bergenske dikterprelaten Johan Nordahl Bruns synspunkter på forholdet mellom teater og gudstjeneste seint på 1700-tallet. Biskop Nordahl Brun – stamfar til et helt dynasti av kulturbærere fra Nordahl Rolfsen til Harald og Nordahl Grieg - skrev i sin tid Norges og Danmarks første tragedie Zarine.
Kari Veiteberg for sin del er kommunikasjonsteoretisk forankret i sin studie av gudstjenesten som en meningsskapende hendelse – en performance. Solid høykulturelt forankret er også intervjuet med dikteren og forfatteren Ebba Haslund om hennes forhold til kirken, og lyrikeren Karin Moes drøfting av ulike oversettelser av Salme 131 i Det gamle testamentet.
Ut over disse artiklene forteller Åste Dokka temmelig kritisk om sine erfaringer fra et kristent rekreasjonssenter (et såkalt ”retreat”). Halvor Moxnes er enda mer kritisk mot noen ”fæle tekster” i Det nye testamentet. Og ved Espen Dahl får vi tilgang til en drøftende presentasjon av moderne religionskritikere som Richard Dawkins.
Fremmede og lukkede tekster
Oppfyller så tidsskriftet forventningen som har blitt skapt ved at det har blitt vurdert til ”årets tidsskrift”? Hvis man med ”tidsskrift” mener et tidskrift som henvender seg til et nysgjerrig og kvalitetsorientert almennkulturelt publikum, er svaret nei.
Den leseren som ”Kirke og kultur” gjennom sine tekster peker ut som den relevante og kompetente leseren – den leseren som den italienske kulturkommentatoren og semiotikeren Umberto Eco ville kalt ”modelleseren” – befinner seg nok blant den gruppa som er høykulturelt orientert, men samtidig er han eller hun først og fremst en aktiv og kjempende kristen som vil skape seg rom i fellesskapet av andre kristne.
Skal en dømme etter tekstene i nummer 2 i 2008 av ”Kultur og Kultur, sliter denne aktive og kjempende kristne modelleseren med selvtilliten. Han eller hun er en universitetsutdannet teolog som slåss en kamp både mot kulturfiendtlige kristne og mot kristenfiendtlige kulturinteresserte.
Bladet bærer preg av at gruppa av modellesere er forholdsvis liten, og at forfatterne som skriver for dem, i liten grad evner å inkludere andre mulige lesere. Tekstene framstår som fremmede og lukkede for selv en sympatisk orientert nysgjerrigper som tar en tur innom bladet for å finne ut hva gruppa rundt det er opptatt av.
Riktignok skriver forfatterne godt, i betydningen tilgjengelig og engasjert, men forfatternes behandling av de temaene de tar opp, blir for smal og innforstått. Jeg hadde nær sagt ”sekterisk”.