Anmeldt av Tarjei Skirbekk
Boken "I Keiserens navn" spenner historisk fra Japans inntog i Kina i 1915 til atombombene over Hiroshima og Nagasaki som endelig satt punktum for japanernes krigføring og for andre verdenskrig.
Drap, voldtekt og overgrep
Men forfatteren Laurence Rees ønsker ikke å formidle en realhistorisk fortelling, men mer å få klarhet i den japanske mentaliteten på denne tiden.
Mentaliteten hos dem som gjennomførte drap, voldtekter og overgrep.
Rees er ute etter å forstå deres handlinger og få svar på spørsmålet: Hvordan og hvorfor kunne de gjøre det de gjorde?
Det er en godt fortalt historie om krigens brutale virkelighet. Boken er tilgjengelig uten å falle ned i selvfølgeligheter og den er opplysende uten å falle inn i akademiske sjargonger.
Bokens styrke er ikke den realhistorisk fortellingen, men det er bruken av direkte individuelle erfaringer knyttet til de historiske hendelsene som gjør at det blir en sterk historie som virker på leseren.
Boken er på 160 sider i tillegg til bilder som illustrasjoner fortellingen godt. På engelsk heter den ”Horror in the East” og den ble utgitt på 60 årsdagen for japanske bombingen av Pearl Harbour desember 2001. Boken er basert på en fjernssynsdokumentar fra BBC som forfatteren var ansvarlig for i 2000. Noen år senere gir Schibsted forlag ut boken i norsk oversettelse.
Brutal ekspansjon
Forfatteren mener at det var en kombinasjon av kulturelle, geografiske og historiske oppfatninger som gjorde den japanske fremferden så brutal.
Han mener det japanske samfunnet ved århundreskiftet skapte en kvasireligion, med Keiseren som en slags gud med stor politisk betydning. Det japanske folk tilhørte keiseren. Folket var hans barn. Rees mener Keiser Hirohito hadde tvetydige men like fullt avgjørende rolle for at krigen ble så omfattende, brutale og langdryg som den ble i Asia.
Et aggressivt militærvesen rustet opp og fikk i stand en av de mest fanatiske hærene i moderne tid. Samtidig økt nasjonalismen og de politiske ambisjonene. Behovet for ”lebensraum” ble fremtredende i den politiske retorikken. Grunnlaget for krig var lagt.
I 1937 var den japanske hær fem ganger så stor som ved århundreskiftet og japanske ekspansjon i Asia begynte for alvor. En ekspansjon som ble gjennomført med stor brutalitet.
I fremrykkingen i Kina herjet de bl.a. over en by som het Suchow – byen hadde 350 000 innbyggere. I følge rapporter var det 500 igjen etter at japanerne hadde voldtatt, drept og drevet innbyggerne på flukt.
I Nanking ble alle kinesiske soldater som overga seg drept. Kvinnene ble massevoldtatt. Trolig døde det hundretusener i Nanking. Nanking var enestående i sitt omfang – men ikke virkemiddelbruken.
På lag med døden
For å sikre disiplin var rekruttopplæringen brutal. Soldatene var redde for å bringe skam over familien, landet og keiseren. Blind lydighet overfor keiseren var limet i hæren og samfunnet. Samtidig ble soldatene innprentet med at de kjempet mot ”undermennesker”.
De japanske rekruttene lærte å behandle kineserne som dyr. Resultatet av en slik systematisk påvirkning var noen av de aller verste krigsforbrytelsene begått i det 20. århundret.
Japanerne mente det var æreløst å overgi seg. Derfor kunne de behandle sine krigsfanger deretter. Fanger og sivile ble utsultet, mishandlet, torturert og drept. I flere fangeleire døde 90 prosent av dem. ”Japanerne var den blodtørstigste fienden du kunne tenke deg, for de ga blaffen i sitt eget liv” som en tidligere korporal i den australske hæren forteller.
Japanernes vilje til å begå selvmord fremfor å bli tatt til fange virket ubegripelig for amerikanerne. Kamikaze-flygerne representerte på slutten av krigen et ytterpunkt i selvmordskultiveringen.
Sterke tidsvitner
Rees forteller levende fra sine tidsvitner. I boken møter vi en sønn som drepte sin mor i en selvmordspakt, leger som forteller om medisinske eksperimenter på kinesiske fanger, fangevoktere som skjøt fanger på dødsmarsj og offiserer som hadde bajonettrening på fanger.
Forfatteren intervjuer flere som ble tvunget til prostitusjon og opplevde massevoldtekter. Og han intervjuer tidligere soldater som var med på voldtektene. Rees forteller historien til en koreansk jente som 16 år gammel ble tvunget til å jobbe på en slik ”trøstestasjon” og måtte betjene opp til 70 soldater om dagen.
Forfatteren intervjuer amerikanske marinegaster sjokkopplevelser med Kamikazeflygere og kamikazeflygere som mislyktes og overlevde. Han forteller historier fra japanske soldaters beskrivelser om deres brutale fremferd i Kina, Hong Kong og resten av Asia – og fra de som ble utsatt for overgrep. Rees forteller om japanere som spiste australske fanger og om australske soldater som opplevde å finne venner halvspist.
Da japanerne nektet å kapitulere betingelsesløst, teppebombet amerikanere store sivile mål- hundretusener døde. Én natt døde 100 000 mennesker i løpet av noen timer i historiens verste ildstorm. Også denne hendelsen illustreres med et ”tidsvitne” – en den gang ung jente som opplevde at hele familien døde med unntak av henne selv og hennes lille sønn. Og flygerne som fulgte atombombene over Hiroshima og Nagasaki blir intervjuet
Overgriperne var ”alminnelige”
I et interessant etterord forteller Rees at alle han har intervjuet som deltok i grusomhetene – både i Europa og i Asia - hadde noe til felles. De ”virket helt alminnelige”. De var ikke tvers igjennom onde. En annen observasjon han fremhever er at de aller fleste ikke hadde samvittighetskvaler. De mente ikke at det var noen forbrytelse de hadde gjort. De ønsket å forsvare sine handlinger ut fra den sammenheng den fant seg i.
En erkjennelse hos Rees er at vi i for stor grad har undervurdert menneskets tendens til å ville tilpasse seg.
De gjerningsmennene Rees møtte, og som hadde begått de mest opprørende forbrytelsene, var nettopp de som var mest oppsatt på å handle etter datidens gjeldende lov. De var som regel ærgjerrige, arbeidsomme, tilpassede og engasjerte individer.
Da nærmer vi oss en av Rees konklusjoner: Menneskene henter atskillig mer av sine etiske normer fra det politiske systemet de lever under enn vi hadde trodd. Forfatterens håp er at menneskerettighetene kan være et fremtidig våpen mot skiftende situasjonsetikk.