«A Week of Kindness: Elise Storsveen og Are Mokkelbost»
0047, Oslo, frem til 25.5.08
Anmeldt av Mona Pahle Bjerke
Det relativt nyetablerte galleriet 0047 i Sweigaardsgate i Oslo viser frem til 25. mai utstillingen «A Week of Kindness», som omfatter arbeider i collageteknikk av kunstnerne Elise Storsveen og Are Mokkelbost.
Collage-kunst
Tittelen er hentet fra surrealisten Max Ernsts berømte grafiske novelle, Une Semaine Bonté fra 1934, som begge kunstnerne har et sterkt forhold til.
Storsveen og Mokkelbost nærmer seg collageteknikken fra hver sin kant. Mens Storsveen benytter seg av brukte bilder gjerne fra 70-tallet, klippet ut av faktabøker, mykpornografiske magasiner eller vitenskapelige tidsskrifter, bruker Mokkelbost utelukkende nye mote – og livstilsmagasiner.
Storsveen jobber innenfor en relativt tradisjonell collageteknikk. I bildene som gjennomgående er figurative, limer hun billedfragmenter ovenpå andre bilder, og skaper ved det et nytt uttrykk som tidvis har en uvirkelig og drømmeaktig stemning. Mokkelbosts bilder har også noe drømsk ved seg, men i motsetning til Storsveen skaper han en helt ny og sømløs collageteknikk. Bildene likner abstrakte, maleriske komposisjoner.
Moteblader som materiale
Are Mokkelbosts billedserie har fått tittelen ION. Her har han klippet ut fragmenter av bilder fra moteblader og sortert dem etter farger og kontraster. Med nitid presisjon har han siden bygget opp sine fascinerende collager.
Han ”maler” sine bilder med fotografiske fragmenter. Sort, rødt og gyllent hår er forvandlet til ild, mens brusende knitrende kjoler i blått og rosa er blitt til lett røyk. I de abstrakte, liksom flytende komposisjonene kan man også skjelne billedskjønne kvinneansikter, forvandlet til masker med tomme øyenhuler. Den myke, fullkomne modellhuden er spaltet opp i harde krystalinske former, og leder blikket vårt inn i illusjonistiske tunneller i bildene.
Historiefortelling i bilder
Arbeidene har en forunderlig fotografisk romlighet. Vi ser på et univers vi synes å gjenkjenne, men som vi likevel ikke kan navngi. Det er som å se på virkeligheten gjennom et smadret kaleidoskop.
Uttrykksmessig har bildene åpenbare referanser til kunsthistorien, både til kubismen og surrealismen. Det er som om Mokkelbost nærmer seg historien gjennom brokker av vår egen billedkultur.
Kritisk kommentar
Bildene har noe forstyrrende og ubekvemt ved seg. På en aggressiv måte forvandles damebladenes betryggende feel-good-virkelighet til noe uhyggesvangert og grelt, som samtidig på et underlig vis er vakkert. Skjønnheten vi finner i disse bildene er imidlertid en ganske annen enn den som feires innenfor en motevirkelighet, sånn sett er det nærliggende å forstå bildene som en kritisk kommentar til dette kunstige og glansede billeduniverset.
Som helhet er også utstillingen en opplevelse. Kunstnerne kler hverandre godt, selv om Storsveen kommer en tanke i skyggen. Elise Storsveens arbeider er hengt i en øst-vest-akse i galleriet, mens Are Mokkelbost har fått pryde galleriets nord og sør-vegger. Slik har man klart å skille bildene fra hverandre, samtidig som det oppstår en fruktbar dialog mellom de to ulike prosjektene. Likevel er det helt utvilsomt Mokkelbosts bilder som gjør dette til en utstilling man bør få med seg.