Regi: Lars von Trier
Med: Björk, Catherine Deneuve, David Morse, Peter Stormare, m.fl.
Filmredaksjonen NRK:
Det er så mye med denne filmen som får meg til å kaste armene i været, holde dem der en stund før jeg lar dem falle slapt ned i fanget, samtidig som jeg ruller med øynene at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, sier Brita Møystad Engseth.
Jeg er i hvert fall nå hellig overbevist om at Lars von Trier er en riktig kynisk mann som ikke lager film fordi han vil underholde eller har et voldsomt kunstnerisk behov; nei, han er som et litt ondskapsfullt, overintelligent, bortskjemt barn som gjør ting bare for å se hvor langt han kan gå og hvilke reaksjoner han kan frembringe. Denne gangen har han laget et så hemningsløst melodrama at gamle skillingsviser fremstår som understatements, det hele formet som en musikal, til og med!
Kort fortalt er det fortellingen om den fattige Selma som arbeider dag og natt på en fabrikk for å få penger til en operasjon sønnen trenger for ikke å bli blind, noe Selma selv er iferd med å bli.
Som seg hør og bør i en så skamløs ukebladnovelle som dette, skjer det riktig grusomme ting med Selma, og hun må gjøre de frykteligste ofre, men hun finner trøst og støtte i å bryte ut i sang og dans. Meningen er nok at vi skal føle stor ømhet for Selma, men jeg hadde bare lyst til å fike til henne. Egentlig hadde jeg vel mest lyst til å fike til von Trier, som nok en gang dytter på oss en skjør, selvutslettende kvinneskikkelse som irriterende nok ikke får muligheter til å fikse sitt eget liv.
Selma spilles av Björk, og det er her von Trier har begått en fryktelig feil. Han skulle heller valgt Celine Dion. Björk er nemlig for rar, eksentrisk, pseudo-dyp og hagetrollaktig til å være troverdig som denne uheldige, men eksepsjonelt tapre alenemoren med de tykke brilleglassene.
Celine Dion ville ha glidd inn den såpelignende intrigen med den største selvfølgelighet, og selv om det ville vært minst like pussig å se popstjernen Celine arbeide ved et samlebånd som å se popstjernen Björk gjøre det, ville Selmas lidelseshistorie bedre passet en larger-than-life drama queen som Celine Dion – som for øvrig synger penere enn Björk.
Det er ikke bare Björk som synger i Dancer in the Dark - det gjør også Peter Stormare, Catherine Deneuve og David Morse, men fordi de egentlig ikke kan det, blir all syngingen ganske monoton og pinlig. Og forvent ikke utenomjordiske shownumre à la Busby Berkeley hvor fantastiske fantasier får fysisk form; i von Triers hender minner koreografien mer om klumpete arbeiderpropaganda fra Sovjet-tiden.
For øvrig håper man jo at bruken av 100 kameraer skal synes og gi en visualitet man aldri har sett maken til, i stedet veives det håndholdt omkring slik at man er redd for at Björk før eller siden uforvarende skal dunke nesen i kameralinsen.
Vel, vel. Så har altså von Trier nok en gang gjort filmskaping til en øvelse, til noe man gjør med hodet og ikke hjertet – derfor finnes det heller ingen ekte følelser i filmen. Alt er utenpå og tilgjort. Dette er jo uheldig både fordi melodramaet pr definisjon skal være stappfullt av voldsomme følelser og fordi filmen varer i nesten to og en halv time. Når det til slutt dukker opp en sekvens som avstedkommer emosjonelle reaksjoner, er det så sjokkartet og spekulativt at det bare understreker mistanken om at dette gjør von Trier virkelig bare for å se hva han kan slippe unna med.
Men gullpalmedrysset som ble filmen til del bør jo oppmuntre mange norske filmskapere – det betyr nemlig at det er et marked der ute for storslagne filmatiseringer av gode, gammeldagse skillingsviser som I en sal på hospitalet og Vesleblakken…
2 Stjerner
Brita Møystad Engseth, Filmredaksjonen NRK 08.09.2000
Og dette sier Birger Vestmo, Filmpolitiet, Petre:
Jeg er sikker på at Lars Von Trier gikk med et stort glis inni seg mens han lagde ”Dancer in the dark”. Nå skulle han jaggu ta rotta på oss alle! Nå skulle han tyne de siste salte dråper fra tåre-kanalene våre slik at ikke ett sete var tørt i verdens kinosaler. Og det har han gjort ved å lage en litt banal skillingsvise-film.
Den fattige fabrikkarbeideren Selma er i ferd med å miste synet, og sønnen hennes risikerer samme skjebne hvis hun ikke klarer å spare opp nok penger til en operasjon. Hun er nær ved å greie det. Men pengene i brødboksen blir fort mer til sorg enn til glede.
Selmas grå hverdag lyses opp av dagdrømmer der hun synger hjertet ut gjennom halsen mens lydene i fabrikken er rytmen, og arbeidskolleger er dansepartnere. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av musikken til Bjørk, men det er umulig å ignorere den her. Den griper fatt i sjela di og blir der til lenge etter rulleteksten.
Bjørk er perfekt i rollen sin. Jeg tror det er den eneste rollen hun noen gang kan spille på film. Det vil si, hun spiller ikke, hun føler seg igjennom historien og du skal være bra steinhard om du ikke blir litt satt ut av prestasjonen hennes.
For litt siden kalte jeg dette en banal skillingsvise-film. Bare for å klargjøre: Det er en GOD banal skillingsvise-film, selv om jeg hele veien forstår hva Von Trier forsøker å gjøre med meg. Derfor er jeg usikker på om jeg skal synes filmen er veldig trist eller morsom. Den er nok begge deler. Men jeg er fremdeles sikker på at Von Trier gliser stort inni seg.
08.09.2000