Lengsel

Áibbašeabmi, eller ”lengsel” på norsk, er tittelen på en ny plate med vokalisten Ulla Pirttijärvi. Det er samisk populærmusikk med referanser til gamle tradisjoner, og det er blitt en gjennomtenkt og godt utført produksjon sier vår anmelder Kjetil Bjørgan.

Ulla Pirttijärvi har en av Samelands mest særegne stemmer. Hun er født og bor i Finland, men spiller her sammen med Frode Fjellheim i Trondheim, som for mange er kjent som frontfigur i gruppa Transjoik. Og selv om det er Pirttijärvi som stort sett har skrevet musikken på plata, er det lett å høre at Fjellheim bidrar med mange toner.

Kulturell og musikalsk innsikt

Jeg liker musikken. Stemmen til Pirttijärvi har kvaliteter. Hun har kontroll. Hun sjonglerer, ganske elegant, mellom ulike sangteknikker. Plutselig bøyer hun tonen raskt, tar en liten salto og lander lett som en fjær med begge bena plantet på jorden. Men jeg blir ikke bare blendet av teknikken her, for hun har samtidig et rolig og naturlig uttrykk.

Det er mange musikere med på plata, men en syngende, synth- og pianospillende Frode Fjellheim har satt en tydelig signatur på musikken. Det er stort sett han som har vært sjef for arrangementene, og han bidrar til å gi meg mange bilder. For eksempel et mystisk fabeldyr som kommer snerrende inn fra siden, eller noen romantiske, duggvåte sletter som Pirttijärvi går barbent over. Jeg er klar over at dette kan virke som stereotype beskrivelser av musikken. Men på denne plata hører vi populærmusikk, med noen hint av det tradisjonelt samiske, som gir tydelige referanser til noe mystisk og billedrikt. Det er ikke noe direkte kunstig og klisjéakti over Pirttijärvi og Fjellheims samiske musikk, men de spiller på noen myter om det mange kanskje vil tenke på som typisk samisk kultur – uten at det kanskje egentlig er det. Grunnen til at dette likevel blir et troverdig prosjekt, er den opplagte kulturelle og musikalske innsikten jeg hører i musikken.

- For perfekt

Joda, jeg synes det er fint. Jeg liker at arrangementene noen ganger ligger tett rundt stemmen til Pirttijärvi. Jeg liker også godt pianosekvensene som åpner opp lydbildet. Likevel får jeg enkelte ganger litt lite luft. Det ligger mye ugjennomtrengelig, kunstig klang over hele produksjonen. Og lydbildet blir noen ganger for perfekt. Når jeg lytter til musikken får jeg så lyst til å la melkekartongen bli igjen på bordet, hvis du skjønner; rote litt rundt, skape litt kaos og galskap. For det er det lite av her. Jeg hører forsøkene hele tiden, men det blir for kontrollert.

Men nå sa jeg jo at jeg liker musikken. For det gjør jeg. Det er gode samspill, fine enkeltprestasjoner. Det er gjennomtenkt og godt utført. Det er samisk musikk for absolutt alle musikkinteresserte. Og platas høgdepunkt er for meg Prudenciana der Ulla Pirttijärvi joiker sammen med jenter fra Tanzania.