Det norske Teatret kommer den seksualfikserte ungdommen i møte med "Få meg på, for faen" av Olaug Nilssen. Teksten har mye humor, men bærer preg av å være skrevet av en ung og navlebeskuende forfatter. Scenografien integrerer teatervirkeligheten med livet utenfor når bakveggen er et kjempestort TV-lerret.
Ibsens provokasjon
Ikke siden Henrik Ibsens Rosmersholm, har kvinnelig seksualitet på scenen brutt et så sterkt kvinnetabu som "Få meg på, for faen" av Olaug Nilssen gjør. Rebekka West innrømmet et begjær – det var et fyord for kvinner på Ibsens tid. Her utfører 15-åringen Alma onani på scenen. Det er drøyt i forhold til konvensjonene, men utført friskt og humoristisk. Det er ikke noe lugubert i dette stykket. Men det er et vindu inn mot en privatsfære vi ikke har sett i teatret før.
Egnet for foreldre og tenårsbarn
Her er 7 unge, dyktige skuespillere som gjør tenåringsrollene sine med entusiasme og meget stor spilleglede. De synes å gjenkjenne både generasjonskonflikter og møtet med mysteriene i egen kropp.
Og "Få meg på... ” engasjerer. Foreldre bør tørre å ta med tenåringsbarna sine og se den.Vi møter et entusiastisk skuespiller-team - det handler altså om kvinners seksualitet - er hensikten med stykket å provosere?
Likestilling på sex-området
Jeg oppfatter stykket som et grep fra Det norske Teatrets side for å komme ungdom i møte – gi dem et tilbud som kan skape debatt. Dessuten er det jo et stykke som hevder en likestilling mellom kjønnene også på det seksuelle området. Det er jo utfordrende.
Svak førsteakt
Første akten, der tabuene brytes, og unge Alma både onanerer og søker orgasme med diverse hjelpemidler består av enkeltscener uten den store sammenhengen. Mange morsomme enkeltscener, særlig onaniscenene til 15-åringen.
Jeg likte grepet til instruktøren, Marit Moum Aune, med å integrerer NRK Vestlandsrevyen, altså TV, inn i handlingen ved skjermer på bakveggen. Slik blir handlingen en del av vår virkelighet. Og så er det vel første gang en finansminister deltar i et teaterstykke – riktignok på TV-skjermen, men allikevel.
Andre akten er best. Når 8-barns moren spilt av Marianne Krogh drar til Stortinget og treffer Kristin Halvorsen, for å redde arbeidsplasser i bygda Odda, blir handlingen og personene i stykket satt i en samfunnsmessig kontekst. – og der er flere rørende scener. Både mellom keitete og famlende unge, og mellom foreldre og barn.
