Stadig flere romaner kommer ut med en parallell diskusjon i mediene som et slags ekstramateriale til selve romanteksten.
I Vibeke Løkkebergs tilfelle handler diskusjonen i avisene om i hvilken grad hjemmefronten kjente til hvor de allierte kom til å bombe den 4. oktober 1944.
Holdt motstandsfolk sine barn borte fra skolen, fordi de visste hvor bombene ville falle?
Historikerstrid
Løkkeberg hevdet dette i en artikkel i Bergens Tidende i mai. Dette har provosert flere hjemmefrontkjempere, men blant historikere er det ulike syn på hvor mye motstandsbevegelsen visste om den allierte teppebombingen av byen.
Konsekvensen av bombingen står det imidlertid ingen strid om. Mens ubåthavnen til tyskerne fikk stå nærmest uskadd, så ble Holen skole på Laksevåg bombet sønder og sammen. 193 lik ble hentet ut fra ruinene. 61 av dem var barn.
Fredsbarn
Vibeke Løkkeberg er et såkalt fredsbarn. Med fødselsår 1945 vokste hun bokstavelig talt opp i ruinene av denne krigen. Hovedpersoner i romanen er Løkkebergs nære familie. Vi følger moren Sofie som har blitt sendt ut på landet sammen med sønnen for å være på trygg avstand fra de engelske bombeflyene. Igjen i byen er faren som har innledet et forhold til en ung kvinne som hjelper ham i butikken.
Den aller største styrken til denne romanen er at den gir leseren et troverdig bilde av den angstfylte stemningen som rådde i Norge i månedene før nazistene kapitulerte. Romanen skildrer på en troverdig måte frykten som mange bergensere følte for å bli angitt som nazistiske medløpere i krigsoppgjøret. I motsetning til mange andre norske krigsromaner er verken motstandsfolk eller nazister hovedpersoner i fortellingen.
Familiehistorie
Løkkebergs familie blir i denne romanen stående som representanter for en norsk sivilbefolkning som hadde improvisert seg gjennom hverdagen så godt som det gikk under okkupasjonen. Løkkebergs far handlet med tyskerne, men er ut fra sin egen selvforståelse ingen angiver, og heller ikke ”skyldig”. En del lesere vil sikkert ha interesse av å finne ut i hvilken grad denne beskrivelsen stemmer overens med fortellingen til Løkkebergs kjødelige far.
Etter mitt syn er det ikke denne bokens hovedprosjekt å dele inn Bergens befolkning i skyldige og uskyldige. Her handler det om å vise hvordan enkeltmennesker blir trukket dratt inn i krigens siste fase av krefter som er langt større enn dem selv.
Svakt håndverk
Romanen lider under en del håndverksmessige svakheter. Farens virksomhet som bedriftseier og skomaker er rotete og litt uklart fortalt. En del av bipersonene, dette gjelder både motstandsmannen Paulsen og NS-mannen Astrup-Nielsen blir i overkant endimensjonale.
Til gjengjeld er Vibeke Løkkeberg god til å skildre tre generasjoner kvinner, og deres opplevelse av krigen. Fortelleren er barnet i morens mage. Hun er tilsynelatende uskyldig, men som fostre flest fornemmer hun det som skjer rundt henne. Når hun endelig kommer til verden blir hun så født inn i en verden som sliter med senskader av krigshandlingene.
Internasjonal trend
Vibeke Løkkebergs bok inngår i en internasjonal trend av romaner som viser fram fortiete sider ved krigsoppgjøret. Mens Tyskland diskuterer tyske lidelser, og Sverige diskuterer om de virkelige var så nøytrale under andre verdenskrig, så peker Vibeke Løkkeberg på at det faktisk var Norges såkalte allierte som bombet Bergen mot slutten av krigen. Bakgrunnen for at denne bombingen skjedde har i for liten grad blitt diskutert. Fortellingen om den allierte bombingen av Bergen har så lang handlet om at dette var en nødvendig del av frigjøringen av Norge fra nazismen. Nå kommer så en roman, som diskuterer hva dette kostet sivilbefolkningen i byen, og som diskuterer bakgrunnen for at bombene falt. Det er en nødvendig og viktig diskusjon.
