Russisk pangstart

Satsingen på 1900-tallsmusikken er et klokt grep. Også Prokofiev sto på programmet, og en pangstart med russisk 1900-tall er en forfriskende satsing. Når repertoaret fornyes, fornyes også publikum. Skal forgubbingen i Oslo konserthus stoppes, må det friske takter til.

Smelte

Selv om repertoaret i går var fra seksti til hundre år gammelt, åpner disse verkene for en ny tids klanger og rytmer. Samtidig er musikken så tiltalende at den kan smelte en sten. Ikke rart at det var fullt hus og stormende jubel i går med beskytter dronning Sonja i orkesterplass. 

Seks verker av 1900-tallspioneren Igor Stravinsky preger Oslofilharmonikerne denne sesongen. Orkesterfantasien ”Fyrverkeri” var den unge Stravinskys gjennombrudd i St.Petersburg og gjorde ballettmesteren Diaghilev oppmerksom på talentet. Det er mindre fyrverkeri i musikken enn tittelen tilsier, så den helt store spruten mangler, og det gikk litt over stokk og stein i orkestret.

Kveldens russiske preg ble fulgt opp av en cellokonsert av Prokofiev med Truls Mørk. Prokofievs verk er både kalt ”Sinfonia concertante” og Cellokonsert nr.2. Det er ett av hans siste verker komponert året før han døde i 1953, for øvrig på samme dag som Stalin, som også var nasjonens viktigste smaksdommer.

Vingestekket

Prokofiev ble nådeløst vingestekket av Stalin for ikke å komponere tilstrekkelig folkelig og demokratisk musikk. Men i sitt forsøk på å være snill gutt beholdt allikevel Prokofiev evnen til uforutsigbarhet. Det myldrer av innfall, både burleske og romantiske.

Den virtuose cellostemmen skyldes komponistens samarbeid med Rostropovitsj. Det var en opplevelse å følge det forrykende spillet til Truls Mørk med en stor og varm skinnende tone og i årvåkent samspill med dirigent og musikere.

Klimaks

 Stravinskys ballettmusikk til ”Ildfuglen” ble et mektig klimaks på høstens første filharmoni. Premieren på Pariseroperaen i 1910 var en stor suksess med den eksotiske musikken, russiske folketoner, europeisk senromantikk og fransk impresjonisme, møtet mellom øst og vest. Selv om Stravinsky ble betrakelig mer radikal i tonespråket i de kommende årene, er det nok av utfordringer også i ”Ildfuglen”.

Mot høydene

Orkesterets nye sjefsdirigent Jukka-Pekka Saraste går nå inn i sitt andre år i Oslo. Han la alen til sin vekst med orkesteret i denne framførelsen der musikken strømmet både fritt og fasttømret og med mange fine soloprestasjoner blant strykere og blåsere. Etter forfallet i Andre Previns tid er nå orkesteret på vei mot høydene igjen.

For tjue år siden ble en konsertframførelse med Oslofilharmonikerne og Mariss Jansons festet til CD. Det er mange likheter mellom orkesterspillet under Mariss Jansons for tjue år siden og under Saraste i går.

Men mot slutten breier Mariss Jansons seg litt mer ut. Saraste tolket finalen ikke like storslagent som under Mariss Jansons, men stramt og effektfullt.

Kilde NRK P2 Musikkredaksjonen