Slik starter fortellingen om Francis Meyer, litteraturprofessor på Blindern – i ferd med å starte et nytt semesters undervisning. Det er motvillig, egentlig skulle han hatt forskningsfri dette vårsemesteret 2007.
Emnet er nordisk lyrikk fra 1700 til 2000. Blant studentene sitter den usedvanlig vakre Nadia, av norsk-iransk opprinnelse. Det er hun som lanserer tanken om at det er lidenskap som skiller lyrikk fra annen prosa. Allerede fra første dobbelttime i seminarrom 312 vakler den single professor Meyer.
Litteraturvitenskap i sentrum
Forfatter Henrik Langeland
Foto: Aas, Erlend / SCANPIXBegrepet intertekstualitet – det at ulike tekster påvirkes av andre – står sentralt i flere deler av denne romanen. Det er jo litteraturvitere vi står overfor. Så, er det kanskje også villet – en slags litteraturvitersk hilsen til hatten, når leseren – tidlig i boka gis en, etter hvert vedvarende, følelse av å lest eller i alle fall opplevd mye av dette før; stemning, miljø, en munter-ironisk innfallsvinkel og fortellemåte som riktig artig henger akademias alle laster, intriger og lattervekkende atferdsmønstre ut til tørk? Boken denne anmelderen tenker på, er Helene Uris "De beste blant oss" fra 2006. I Langelands roman blir den samme Uri ved en anledning erstattet av nettopp forfatteren Langeland som innleder på et seminar.
Lidenskap
Francis Meyers lidenskap rettes altså fort mot Nadia – etter at hun har bedt ham bli veileder for hennes mastergradsoppgave som skal handle om den bergenske 1600-tallsforfatteren Dorothe Engelbretsdatter. Det skal vise seg at 53 år gamle Meyer på ingen måte er helt på jordet. Det oppstår kontakt, kommunikasjon og nærhet. Det reises i følge; så vel til Bergen som til København, men uten at noe uopprettelig skjer. Francis Meyer er vel å merke ingen gris, som enkelte andre av hans professorkolleger.
Korrespondanse
Dorothe Engelbretsdatter skrev ikke mye, men det hun ga fra seg, er interessant – ikke minst hennes brevveksling med dikterpresten Petter Dass. Nå vil skjebnen – og Langeland – det slik at vår professor, får i hende en gammel bok som viser seg å være intet mindre enn Dass´ egenhendig håndskrevne Katekismesanger. Funnet fører igjen til nytt innsyn i korrespondansen mellom de to. Meyer får to tanker i hodet på en gang – han vil selv skrive en ny Dass-biografi, men også hjelpe sitt hjertes Nadia. Dermed starter han jakten på mer gammel korrespondanse.
Lettlest
Henrik Langelands bok er, til tross for sine drøyt 550 – og for mange sider – både fengende og lettlest. Til tider er han direkte morsom og i alle fall riktig underholdende. Etter hvert kommer det også visse element av spenning inn i fortellingen. Begge deler noe som Umberto Eco, i en gjesteforelesning arrangert av Francis Meyer, forsikrer et begeistret Kultur- og Medie-Norge at er helt i orden – endog på sin plass.
Fortellingen glir lett – ubesværet av et språk som passer stilen og dens tidsriktige ironi som hånd i hanske. Den iboende kritikken av akademias og mediesamfunnets væremåter er både presis og observant. Det eneste jeg sitter igjen og lurer på, er dette; hvordan hadde denne boka vært om den var skrevet i alvor?
