Mirrored er debutalbumet til den amerikanske gruppen Battles. De lager avansert kunstrock som blir mer enn smarte stiløvelser, og her klarer den New York-baserte kvartetten å blåse nytt liv inn i post-rocksjangeren.
Tøyer strikken
Betegnelsen postrock sier ikke så mye i seg selv, men den brukes om rock som tøyer strikken for hva som tradisjonelt har vært lov innenfor sjangeren. Med inspirasjon fra jazz, progrock, elektronisk kunstmusikk, minimalisme og mer til, har band som Tortoise, Stereolab og Mogwai gjort mye spennende og udefinerbar musikk som gjerne kalles postrock.
I senere år har postrocken blitt kritisert for å være lite kommuniserende og gravalvorlig kunst for kunstens skyld. Når så Battles feier inn på banen med "Mirrored", er det med en befriende leken og underholdende ekspressiv musikk som er alt annet enn selvhøytidelig.
Erfarne musikere
Battles har tidligere kun gitt ut et knippe EPer. Men musikerne i gruppa er langt fra nybegynnere. Trommeslager John Stanier, som holder Battles samlet med en nærmest militær presisjon, er mest kjent fra 1990-tallets stilskapere innenfor hardcore og alternativ metal – Helmet. Gitarist og keyboardist Tyondai Braxton er sønn av den anerkjente avantgardejazz-musikeren og –komponisten Anthony Braxton. På ”Mirrored” har Tyondai også innført et svært vellykket nytt element i Battles musikk, nemlig sang.
Braxtons sang er så vidt jeg kan høre uten ord, og tungt behandlet av effekter. Virkningen er sterk, for den er med på å gi musikk som fort kunne blitt maskinaktig og kald, et humant og varmt preg.
Nyskapende
Det mystiske sporet ”Leyendecker” gir meg science fiction-assosiasjoner. Er dette lyden av roboter i ferd med å bli tatt over av menneskelige impulser? Battles beveger seg her inn i elektronika, med oppklippede rytmer, baklengseffekter og en skrudd småskummel stemning som kan minne om den engelske elektronikapionéren Aphex Twin, som Battles også deler plateselskap med.
Det er ordentlig spennende å dykke ned i ”Mirrored”. Buktende og repeterende rytmemønstre hypnotiserer. Krappe brekk og rare innfall bringer frem smilet. Battles er fokuserte, ingenting er overflødig her, og jeg er trygg på at de viser meg den beste og mest interessante veien gjennom et fremmedartet og nyskapende lydunivers.
