På omslaget til den amerikanske debutanten Julie Orringers novellesamling "Puste under vann" uttaler Nick Hornby at boken er "førsteklasses", mens Monica Ali sier den er "usannsynlig god". Jeg er i utgangspunktet skeptisk til den slags uttalelser, men i dette tilfellet er jeg tilbøyelig til å være enig med dem begge.
Ikke lett å være ung
"Puste under vann" består av ni noveller, som alle har ungjenter i hovedrollene. Det kan være Lucy og Melissa, som er forelsket i samme gutt, eller det kan være 14 år gamle Maddy, som har overlevd en bilulykke der kjæresten til storebror Sage druknet. De to jentene satt i samme bil, men bare Maddy klarte med store skader å komme seg opp til overflaten da bilen rutsjet ut i en innsjø. Orringer beskriver svært konkret Maddys selvbebreidelse for at hun ikke klarte å redde venninnen. Brorens bebreidelse er enda tydeligere, og gir seg ubønnhørlige utslag:
"Forbrytelse og straff. Det er mønsteret nå mellom Sage og meg. Et privat, lite rettssystem er det Sage og jeg har skapt, med Sage som dommer, jury, vokter og bøddel. Systemet vårt er kjemisk fritt for maktfordeling og tillater gjentatte straffetiltak for en og samme forbrytelse. Var jeg blitt funnet skyldig i drapet på Isabel i en virkelig rettssal, ville jeg fått straffen min og måttet leve med den. I Sages og min verden, derimot, må jeg sone om og om igjen - enda Sage på et vis er medskyldig selv."
Tette forhold
I novellene beskriver Orringer tette forhold; mellom søsken, mellom venninner, eller mellom foreldre og barn - og de fleste fortellingene har en uttalt dramatisk ramme. Kjærlighet og død går igjen, og kanskje skyldes denne hangen til det dramatiske forfatterens unge alder - Orringer var bare 20 år da samlingen ble utgitt i USA for fire år siden.
Det handler først og fremst om misunnelse. Men også ydmykelsen ved å være oversett eller misforstått, og følelsen av å ikke nå frem til den du gjerne skulle ha fortalt og oppklart alt for, går igjen. Dette er erfaringer som ikke trenger drahjelp av ekstrem-situasjoner.
Rå sårbarhet
Flere av historiene har et jødisk-amerikansk miljø som bakteppe. Dette er for meg en original betraktning; Orringer tar meg med inn i en verden jeg ikke kjenner fra før, og viser meg at bak religiøs tilhørighet og tradisjon er ungdommens utfordringer allmenngyldige: Går det an å leve et normalt ungdomsliv og likevel følge familiens strenge forordninger? Og er det nå så sikkert at de voksne egentlig vet best?
Julie Orringers noveller inneholder alle en rå sårbarhet, som Linn Øverås formidler fint i den norske oversettelsen. Sårbarhet og motgang til tross - "Puste under vann" etterlater et solid inntrykk av overlevelsesvilje og energi.
