Den amerikanske forfatteren Paul Auster fylte nettopp 60 år. Anledningen markeres med utgivelsen av "Reiser i skriptoriet".
Taskenspilleren Auster
Amerikanerne har et uttrykk; "con man", som vel mangler en dekkende parallell på norsk. Hvis vi da ikke skal ty til det gode, men litt eldre "taskenspiller". Uansett; Paul Auster har ikke vært fremmed for å spille sine lesere et puss, ei heller for den smule subkultur som knytter seg til omfarende særinger, spillere og lurendreiere.
"Reiser i skriptoriet" kan på sett og vis leses som forfatterens forsøk på å spille "con man" overfor leserne. Nettopp derfor er det også nesten umulig for meg å si noe som helst om hva dette egentlig handler om – uten å røpe for mye av forfatterens lille spøk – om det tilgis at jeg leser såpass upretensiøse hensikter inn i denne vesle romanen på 140 sider.
Overvåket
Nåvel; det har seg slik at Mr. Blank – en eldre mann, i utgangspunktet frarøvet sin hukommelse – sitter på en seng iført pyjamas i et rom hverken vi eller han riktig vet om er celle, sykeværelse eller bare et rom.
Men han overvåkes nøye. Hvert sekund tas et bilde fra skjult kamera, den minste lyd registreres for ettertiden. Er han fange? Hva har han i så fall gjort? Mr. Blank prøver famlende å gjøre seg kjent med omgivelsene.
Skuer tilbake i eget forfatterskap
På et bilde ser Mr. Blank selveste Anna Blume fra Austers «In the Country of Last Things», og hun vekker stor skyldfølelse og en varm kjærlighet i den gamle. Hva var det han utsatte denne unge kvinnen for?
Så begynner det ene navnet fra Austers forfatterskap etter det andre å dukke opp i form av besøkende, leger, assistenter osv. Daniel Quinn fra «City of Glass» er bare en av dem.
God når han vil
Paul Auster skriver de underligste og vakreste tekster når han vil, språket hans er observant, flytende, lyd- og bildemalende som få andres.
Det står allikevel ikke til å nekte at en del av bøkene de senere årene har ligget mer på det jevne – særlig når vi kjenner mannens potensiale.
Kortvarig mystikk
«Reiser i skriptoriet» tok tak i meg med en gang, med sin Kafka-aktige stemning og sugende mystikk. Men den følelsen døde for fort. Det går for kort tid til vi skjønner hvor dette bærer – mot noe som ligner vesentlig mer på en mareritthistorie av Roald Dahl enn mester Franz.
Det er stadig underfundig, artig, vittig og lettlest – like fullt litt skuffende fordi det var så lett når det kom til stykket. Men som litterær spøk betraktet? Godkjent.
