En riktig gammel mann våkner i fjæresteinene et sted riktig avsides på Island. Han våkner med tanken; slik blir fjellene til. Det er jo en begynnelse, for ellers er det ikke mye han har greie på der og da. Dressen, den fine dressen, er for så vidt velkjent, de dyre skoene også, men sokker er det verre med. Hvem han er?Den gamle er blank. Bortsett fra at han har en forestilling om at han bor på hjemmet nå og bør ha en rullestol i nærheten. Men, nei – der er bare en guttunge som maser litt og pirker ham i ansiktet.
Av Leif Ekle
Omtrent slik begynner en av de mest strålende fortellingene jeg har lest til nå i år, «Islands forfatter» av Hallgrímur Helgason. Den leser som håper på en slags oppfølger til «101 Reykjavik» må innstille seg på noe ganske annet, men hva gjør vel det når man blir med på slik en tur.
Etter hvert får gubben i fjæra både hjelp og føde, han kommer også undervær med at han egentlig er en kjent forfatter. Men hva hjelper det når alt ser ut til å peke mot at han og gårdsfolket rundt ham med ett befinner seg i året 1952. Kan han rett og slett ha blitt slengt inn i en av sine egne bøker?
En fryd å lese
Som mindre Island-kyndig enn jeg gjerne skulle vært, tok det litt tid før jeg skjønte at dette må ha noe å gjøre med selve forfatterhøvdingen på Island, (etter Snorre, da), Halldor Laxnæs. Etter hvert som det hele får utvikle seg, så vel på det ene som det andre planet, tar fortellingen mer og mer form av et slags oppgjør med høvdingen, tradisjonene han sto i, men også de han kjempet mot, hans lefling med Sovjetunionen under Stalin.
Boka er formet i et usedvanlig billedrikt og billedskapende språk som smaker og lukter Island, lyng og svovel lang vei. De villeste overdrivelser faller på plass som puslebrikker.
Det er vakkert, veldig morsomt og dypt alvorlig. At boka er en fryd å lese har trolig også med Jón Sveinbjørn Jónssons oversettelse å gjøre. En strålende roman.
Kulturnytt, NRK P2, 8. desember 2006