Michel Houellebecq
"Muligheten av en øy"
Oversatt til norsk av Thomas Lundbo
Cappelen 2006
De første hundre sidene av denne boken er så forrykende Houellebecqsk, det vil si helt uimotståelige. Hovedpersonen Daniel er standup-komiker som slår seg opp med show med titler som: "Vi vil ha gruppesex med palestinske kvinner". Eller: "Slikk meg i Gaza-stripen".
Daniel minner ikke så rent lite om Borat - ja du vet han komikeren som er overalt nå, og som later som om han er reporter fra Kasakhstan. Kanskje går det også an å se på Michel Houellebecq som en litteraturens svar på Borat. I likhet med Borat evner Houellebecq å skrive sånn at vi aldri helt vet om han er for eller mot jøder, for eller mot burkaer, eller porno, for den saks skyld. Til syvende og sist er det vel oss vestlige middelklassemennesker Houellebecq egentlig parodierer.
Alderdommens svøpe
Deler av handlingen i denne boken er lagt flere tusen år fram i tid. Vi møter en klonet utgave av Daniel som sammen med oss leser komikerens fortelling som et historisk dokument han ikke helt forstår seg på. For dette klonete framtidsvesenet er frigjort fra alt det som river menneskene til Houellebecq i stykker - som seksuelt begjær, og redselen for å bli gammel og usexy.
Ifølge Houellebecq er det ikke mulig å eldes med verdighet. Denne erkjennelsen får komikeren Daniel til å rote seg inn i en new age-sekt, som lover sine medlemmer evig liv. Og det er her denne romanen kjører seg litt fast. Livet blant kjortelkledde Elohimer, som de kalles, blir litt for eventyrlig til å kunne matche alle disse herlige skildringene av franske nåtidsmennesker som vi får i begynnelsen av boken.
Jeg vil si det sånn at denne boken åpner som en virkelig god venn. Vi ser at spenningskurven faller, og den reiser seg vel aldri helt igjen. Men selv om fortellingen sklir ut makter Houellebecq allikevel å få hele boken til å framstå som en tydelig diskusjon rundt et spørsmål: Hvordan skal vi takle å leve med vissheten om at vi bare blir eldre og at vi aldri kommer til å bli så unge som vi en gang var.
Kulturnytt, NRK P2, 13. november 2006
