I år er det 20. gang Operaens orkester spiller opp Tsjajkovskijs kjente toner til Dinna Bjørns versjon av eventyrballetten «Nøtteknekkeren».
Tradisjonen tro spilles den for fulle hus, og det glitrer fra scenen, fra orkesteret og i barneøyne i salen.
For det er en gjennomført, solid og grundig kvalitetssikret førjulspakke Nasjonalballetten serverer.
Stemning
Julestemningen møter publikum allerede i foajeen: Snødekte og lysende grantrær er spredt i grupper rundt i publikumsområdet, utstillingen over inngangsområdet bærer preg av herskapelighet med julehint, og i pausen synger barnekoret mens små snøfnugg, musunger og nissebarn deler ut pepperkaker til store og små.
Allerede her møter barn og voksne en verden som innbyr til litt magi.
Og kanskje er det nettopp dette vi først og fremst ønsker oss av en juleforestilling: En verden utenom det vanlige, noe vakkert, en historie å fortape seg i.
Familie-juleforestillinger er som adventstiden: Spekket av forventninger basert på de gode minnene.
Det er menneskelig å ønske å bli tatt tilbake dit.
Trygge barn
Med et stort ensemble på scenen sier det seg selv at «Nøtteknekkeren» er et stort logistisk prosjekt ved Operaen. Mange barn er i sving, både fra Operaens ballettskole og fra husets barnekor. Hele ensemblet ved Nasjonalballetten involveres.
Og la det være sagt: Ting sitter som de skal.
Barna virker trygge på scenen, følger koreografien, står der de skal og smiler der de skal. Det er tydelig at det ligger noen arbeidstimer bak, men så er også resultatet deretter.
Nasjonalballettens ensemble er det ikke noe å utsette på, med Maiko Nishino (Sukkerfeen) som den store stjernen.
Anmeldelsen fortsetter under Dagsrevyens innslag:
MØT LILLE-CLARA: Den store drømmen er å spille lille-Clara - det synes både de to jentene som har fått drømmerollen i år - og hun som hadde den for tjue år siden. Se Dagsrevyens innslag fra premierekvelden onsdag.
Uklar historie
Derfor, i denne perfekte og eventyrlige verdenen, er det så merkelig at historien som presenteres er lite tilgjengelig for både store og små.
E. T. A. Hoffmanns eventyr om Nøtteknekkeren og musekongen fra 1816 er mindre kjent enn ballettforestillingen det ligger til grunn for.
«Nøtteknekkeren» er det som kalles en handlingsballett, en ballett med fortellende handling. Handlingsballetter fra 1800-tallet hadde gjerne en fortellende første akt, mens de store dansenumrene kom i andre akt.
Slik er det også i «Nøtteknekkeren». Men historien er likevel uklar.
Søt drøm
Det er jul, onkel Drosselmeyer kommer med den spesielle nøtteknekkerdukken til Clara, og julaften går sin gang med dansing, flere gaver, og en mus som plutselig piler over gulvet.
Clara sovner utmattet i stua. Resten av forestillingen er Claras juledrøm.
En musekonge kommer og vil ta fra henne nøtteknekkerdukken, i stedet får han sukkerfedukken hun fikk av besteforeldrene i julegave. Drosselmeyer dukker opp i Claras drøm.
Med ett er Clara en ung, voksen pike, nøtteknekkeren en vakker prins, og sammen setter de ut for å redde sukkerfeen. Det klarer de, og får være med til sukkerfeens rike.
Til slutt våkner Clara etter den deilige drømmen.
Klisjefylte mimiske bevegelser
Det som gjør forestillingen langdryg, er en kombinasjon av den mimiske fortellemåten og sterk variasjon i fremdriften.
Det er kanskje ikke til å unngå at en gammeldags handlingsballett bærer preg av klisjefylte mimiske bevegelser.
Store fakter, ekstra brede smil, ekstra mye gestikulering og ekstra tydelige bevegelser skal fortelle publikum om Claras forventninger til julaften, følelsene til de viktigste karakterene, og om hva som egentlig skjer.
Innimellom savnes de forklarende ordene – i alle fall for den som ikke har vært til stede under verkinnføringen en time før forestillingsstart.
Historiens gang
Ganske raskt mister historien intensitet. Dette tas opp igjen i enkelte scener der det blir høydramatisk, som når rottene forsøker å overmanne Clara, og under frigjøringsforsøket av sukkerfeen.
Intensitetskurven er bølgende, og dette lider historiefortellingen under.
Mimisk tydelighet til tross, det er ikke helt enkelt å få tak i historiens gang. Storslåtte dansenumre bøter på mye, men ikke på følelsen av ikke helt å få med seg hva som har skjedd.
Fine karakterer som Stine Østvolds mor og Maiko Nishinos sukkerfe gjør mye med god mimikk, men de alene klarer ikke å dra hele lasset.
Den voksne Clara smiler konstant, og for en voksen publikummer blir det nesten uhyggelig at ansiktet hennes hele tiden har det samme uttrykket – om det er aldri så vakkert.
Typisk
Den som ønsker seg en moderne julefortelling, får ikke det i «Nøtteknekkeren». Her er historien tro mot det tradisjonelle i alt fra fargevalg til gestikulering.
Jenter får sukkerfeer til jul, gutter får tinnsoldater. Gutten er rampete, jenta snill. Mor er kjærlig, far er streng. Mennene slåss, jentene er dansende snøfnugg.
Samtidig er dette et gammelt eventyr. Hva skjer med historien, tradisjonene og det opphøyde uttrykket om dette fjernes? Er det verdt et forsøk?
Det som kan være verdt å gjøre noe med, er dramaturgien. Både begynnelse og slutt oppleves langtekkelig. Samtidig som det er flott å se på.
Opplevelsespakken
For mange barn er «Nøtteknekkeren» det første møtet med Operaen og Nasjonalballetten.
«Nøtteknekkeren» er et eventyr i så måte. Forestillingen åpner fantasien, den gir rom for et gisp og to, og viser hva scenekunsten kan gjøre mulig.
Store, glitrende forestillinger som «Reisen til Julestjernen» og «Nøtteknekkeren» er viktige døråpnere for scenekunstinstitusjonene. De gir rom for å drømme seg vekk i en verden som er stor og vakker og der alt er mulig.
Dessuten gir «Nøtteknekkeren» rom for barna, og det er inspirerende i seg selv for et ungt publikum.
Og i salen sitter noen som opplever ballett for aller første gang. Dem vet Operaen å ivareta.
Men fortell dem historien bedre!
LES OGSÅ:
