Ibsens utfordrende kvinner

Av Tom Egil Hverven

Toril Moi
Ibsens modernisme
Pax 2006
Oversatt av Agnete Øye

Særlig Ibsens kvinneskikkelser blir tydeligere gjennom Toril Mois bok. Ikke fordi Nora, Rebekka eller Hedda har forandret seg. Men de framstår på en annen måte etter å ha lest boka ”Ibsens modernisme”.

Idealene i kroppsspråket

Kvinnene er jo i likhet med menn bærere av ideer på teaterscener. Idealene ligger ikke bare i det de sier. De kan være innskrevet i hvordan folk ser ut, i selve kroppsspråket deres. I de første stykkene til Ibsen blir kvinnene framstilt enten som mørke, demoniske, lokkende og fatale forførere, eller som overjordisk lyse, vakre og nærmest uoppnåelig gode frelsere. Alt dette sett fra mannens perspektiv, selvsagt.

De senere stykkene handler om å bringe kvinnen opp fra avgrunnen eller ned på jorden. Det begynner for alvor med Nora i ”Et dukkehjem” i 1879. Kvinnene trer fram som mennesker, de blir rett og slett mer hverdagslige hos Ibsen. Jeg er et menneske jeg også, sier Nora, ganske enkelt. Toril Mois fortjeneste er å vise hvor radikalt dette er, og hvor skandaløst det var i Ibsens tid.

Tidligere i år kom det første bindet av Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi. Han forsøkte klarere enn tidligere biografer å sette Ibsens liv og verk inn i en historisk sammenheng, ved å fortelle bredere om det norske samfunnet Ibsen vokste opp i på midten av 1800-tallet.

Røsker Ibsen ut av museet

Den nye Ibsen-boka til Toril Moi går i en annen retning. Oppdraget hun har tatt på seg, er ikke å forstå Ibsens liv, men å forstå verkene hans. Eller mer bestemt: Hun vil forstå hva som er det moderne i Ibsens verker.

Og hun vil bruke denne forståelsen til å overbevise et bredt, internasjonalt publikum om at Ibsen er både aktuell og provoserende 100 år etter at han døde. I løpet av disse 100 årene har Ibsen langt på vei blitt en museumsgjenstand, særlig i den engelsktalende del av verden. Og en del trøttsomme oppsetninger av stykkene hans har nok bidratt til det.

Toril Moi mener Ibsen hører hjemme blant de helt store fornyerne av kunsten på 1800-tallet. Derfor har hun gitt boka en mer omfattende tittel når den kommer på engelsk på det prestisjetunge forlaget Oxford University Press i august. Der vil boka hete ”Henrik Ibsen og modernismens fødsel: Kunst, teater og filosofi”.

Malerkunsten og teatret

Og nettopp der plasserer hun Ibsendramaene i boka: mellom malerkunst og filosofi. Ibsen var hele livet opptatt av malerkunst. Som ganske mange forfattere, prøvde hans seg også selv som maler. Dramaene er opplagt inspirert av malerens måte å se verden på.

Et av de mest spennende grepene til Toril Moi, er å se på sammenhengen mellom idealiseringen av kvinnen i filosofien, teatret og i maleriet. Toril Moi gjør dette poenget tydelig ved å vise hvilke malere Ibsen må ha vært opptatt av i årene omkring det moderne gjennombruddet på 1870-tallet. På en elegant måte blir leseren ført inn og ut av bilder som ligner på og dermed indirekte kommenterer kjente scener fra Ibsens stykker.

Idealismen framstiller kvinnen som nevnt gjerne enten som noe farlig, som lokker ned i avgrunnen, eller som noe himmelsk, uoppnåelig godt og utilgjengelig for mannen. Når Nora kort og godt framstår som et alminnelig, selvstendig menneske, er det ikke bare disse idealistiske forestillingen hun utfordrer.

Noras tarantella tvetydig

”Et dukkehjem” stiller også indirekte spørsmålet om hvordan et menneske i det hele tatt blir synlig; hvordan sjelen kommer til uttrykk, så å si. Gjennom hele boka lener Toril Moi seg ganske tungt på filosofen Ludwig Wittgenstein. Han skrev at ”menneskekroppen er det beste bildet på menneskesjelen”. Dette gir en god inngang til å forstå den ville dansen, den såkalte tarantellaen, som Nora framfører i ”Et dukkehjem”.

”Menneskekroppen er det beste bildet på menneskesjelen”. Kan dansen, denne helt ut kroppslige forestillingen, være det beste bildet på Noras sjel? Ja, for dansen er fullstendig teatralsk, men også helt oppriktig. Dermed setter den sentrale begreper på spill: Hva er forstillelse og hva er ekte i et menneskeliv?

Jeg skulle gjerne gått mer inn på hva Toril Moi gjør ut av ”Et dukkehjem” og de andre Ibsen-stykkene hun diskuterer mest inngående. For hun rører ved problemstillinger som ikke bare gjelder Ibsen, men som er virksomme i litteratur, teater og film helt fram til i dag. Og det er vel nettopp hennes poeng: Ibsen stiller fundamentale menneskelige spørsmål vi ikke blir fort ferdige med.

Ibsen ikke bare negativ

Toril Mois bidrag er å gjøre disse spørsmålene levende igjen i møte med Ibsens tekster. Hennes mest originale grep er å lese Ibsen i lys av dagligspråksfilosofien som er utviklet i forlengelsen av Ludwig Wittgensteins arbeider. Kort fortalt dreier denne teorien seg om å analysere språk som bruk og ikke som et system.

Konsekvensen av dette er at Moi ikke blir så opptatt av å gjøre Ibsen til en ren skeptiker som setter seg utenfor systemet, eller til en som framhever kunsten bare som kritikk eller negasjon. Toril Mois grep om de hverdagslige sidene ved språket, åpner for å se andre dimensjoner ved Ibsens skuespill.

Flere av de senere stykkene dreier seg jo om ekteskap, om muligheten for å leve sammen som mann og kvinne. I disse stykkene kombinerer Ibsen en kritikk av høyspent idealisme med framstillingen av hvordan aksepten for det hverdagslige eller ordinære kan være en forutsetning for å leve sammen.

Det gjeng an å leva i kvardagen òg

Jeg synes nok at Toril Mois bruk av den amerikanske teoretikeren Stanley Cavell av og til blir vel underdanig. Det oppstår et merkelig misforhold i teksten når hun beskylder andre for å gjøre Ibsen til Adorno eller Derrida, mens hun selv langt på vei gjør Ibsen til Cavell. Jeg skriver litt mer om de svake sidene ved denne boka på NRKs nettsider.

Det viktigste er likevel at Toril Mois lesninger av Ibsens stykker fører til resultater, at de forandrer på noe i forståelsen av Ibsen. Det viktigste hun fører oss fram til i Ibsens stykker, er en innsikt jeg tror vi også kan lese også hos Olav H. Hauge, i diktet Kvardag fra 1966. Jeg siterer noen linjer fra det:


[…] det gjeng an å leva
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.

Tillegg: Svakt underbygget

Toril Mois unorske, kanskje mer amerikansk selvhevdende retorikk er noe av det jeg finner friskt og provokativt ved boka. Stilen og språket er bedre i denne boka enn i tidligere bøker jeg har lest av Moi. Men den pågående stilen kan også bli svak når den blir for dårlig underbygget.

Mine innvendinger mot Toril Mois bok er at hun er for kort i begrunnelsen av kritikken av tidligere Ibsen-forskere, særlig Frode Helland og Atle Kittang. Hun unnskylder seg med at boka ville bli for lang for et engelsk publikum. Men når hun først bruker et helt kapittel på å bygge opp en argumentasjon mot ”modernismeideologien”, burde det vært enda bedre underbygget med påvisning av hvor andres Ibsenlesninger tar feil.

Merkelige feil i registeret

Hennes egen bruk av Wittgenstein og Cavell blir også av og til ganske abrupt og påståelig. Enhver som lener seg tungt på én teoretisk tradisjon plikter også å forsøke å forholde seg kritisk til hvilke innsikter denne teorien produserer i møte med den litterære teksten. Den kritiske distansen til Cavell mangler helt hos Moi. Jeg kan heller ikke se at analysen av ”Kejser og Galilæer” yter mer rettferdighet mot Ibsens kompliserte tekst enn for eksempel Kittangs analyse fra noen år tilbake. Ingen av disse to lesningen tar jo på alvor at Ibsens stykke handler om religion og tro generelt, og kristendommen spesielt.

En merkelig feil til slutt: Forfatteren og forlaget har tydeligvis tatt maskiner til hjelp for å lage register til slutt i boka. Det fører for eksempel til at teoretikeren Paul de Man og forfatteren Henry James virker mye viktigere for framstillingen enn de faktisk er i teksten. Maskinen har nemlig tatt med alle ganger ordet ”Man” opptrer med stor forbokstav. Og flere som heter James til fornavn er tatt med under ”James, Henry” i registeret. Også når man lager lister er det nok best å stole på mennesker som lesere!


P2-kommentaren, 6. mai 2006